Det er mye å lære av Den norske kirke

Årets kirkemøte demonstrerer på sitt vis avstand og nærhet samtidig. På den ene siden kan vi merke oss en fornyet erkjennelse av at folkekirken har noe å lære av Kristen-Norge for øvrig. Når det er sagt, blir det også stadig tydeligere at den øvrige kristenheten også har mye å lære av Den norske kirke, hvis noen skulle være i tvil om det.

Frikirkene og de frivillige organisasjonene har en annen type erfaring med å måtte arbeide nedenfra og å mobilisere til engasjement uten det apparatet og den økonomien som Den norske kirke har. Samtidig har Den norske kirke i sin midte en bredde og en helhet som nok flere i andre sammenhenger mer og mer ser verdien av.

Det kan dreie seg om liturgier, om et gjennomtenkt forhold til samfunnet rundt, ansvar for å ta vare på skaperverket, arbeid med å motvirke polarisering – eller å kunne snakke om Gud på en måte som bærer også gjennom livets kriser.

Likefullt er oppslutningen synkende. For tre år siden fikk Den norske kirke gjennomført en såkalt framskriving av antall medlemmer. Altså et anslag om den fremtidige utviklingen, gitt det vi vet om situasjonen i Norge i dag.

Anslaget går ut på at rundt halvparten av befolkningen i Norge vil være medlemmer av Den norske kirke i 2039. I dag er andelen 65 prosent. Det er ingen tvil: dette er dramatiske endringer. Situasjonen er ikke nødvendigvis lik i alle andre sammenhenger, men den er heller ikke helt ulik.

En av sakene på årets kirkemøte har overskriften «Utfordringsbildet 2022 – Den norske kirke». I år var det også debatt om dette dokumentet, og både Erling Birkedal fra Nominasjonskomitens liste og Karl Johan Kirkebø fra Åpen folkekirke berømmet fredag administrasjonen for et svært godt arbeid.

Dokumentet bærer først og fremst preg av å være skrevet som bidrag til en felles virkelighetsforståelse. Og her er det mye interessant. En del av problemstillingene er knyttet til Den norske kirkes spesielle stilling i det norske samfunnet, men mange av dem er like aktuelle for kristne i andre sammenhenger.

For dem som forholder seg til Den norske kirke og Kirkemøtet på avstand, kan man risikere å ikke oppdage hvor mye av den felles kristne arven som er høyst intakt. Selv om de teologiske og kirkepolitiske debattene kan være både lange og skarpe, minner både liturgier og rapporter om hvorfor kirken dypest sett finnes.

Noe av det er såpass etablert at det sjelden vekker nyhetens interesse. Men om man faktisk tar seg tid til å lese, kan det dukke opp noen overraskelser likevel.

Her står det å lese at «Evangeliet er radikalt, livsforvandlende og alltid aktuelt. Kirken selv trenger dette budskapet.» Her blir vi blant annet minnet om at det finnes ulike former for radikalisering. Det å ta imot evangeliet og å ville leve etter det, er radikalt. Men det er god form for radikalitet.

Senere i dokumentet blir det konstatert at stadig færre slutter opp om organisert religion, og at kunnskapen om religion er svekket. «Fra å være en kilde til livsglede og trygghet både for den enkelte og i samfunnet, blir religion nå ofte sett på som noe privat og litt irrelevant i en samfunnskontekst. I verste fall oppleves religion mest som en kilde til konflikt og vold.»

Også her får vi beskrevet en virkelighet som i høy grad er gjenkjennelig i ulike kristne sammenhenger.

Dermed er det nødvendig at «Forkynnelsen av nåden og frelsen i Kristus, nestekjærligheten og vernet om skaperverket, må formidles i ord og konkrete handlinger slik at det gir gjenkjennelse og mening for folk i dagens Norge.» På den måten kan flere oppdage religiøse sammenhengers, herunder kirkens, potensial for å være «en fellesskapsbyggende og positiv samfunnskraft.»

Og når det kommer til stykket, er svaret godt kjent.

I dokumentet blir det spurt: «Hvordan kan vi forkynne evangeliet på en måte som gir mening for de som i dag velger bort dåp, konfirmasjon, gudstjenestedeltakelse og medlemskap?» Og så kommer det: «Svarene ligger trolig i de skattene som kirken forvalter, i form av ord og sakramenter, kirkerom, salmer, tekster og tradisjoner.»

Behovet for å konsentrere energien blir også formulert slik: «Det haster å fokusere helt og fullt på denne delen av kirkens oppdrag: Kirken må bruke mest mulig krefter på å møte mennesker, og minst mulig krefter på interne forhold.»

Vi nærmer oss, skriver Kirkerådet, en situasjon som ligner den Paulus omtaler i Romerbrevet: «hvordan folk kan tro på en de ikke har hørt om»? Og når vi først er hos apostelen Paulus, kan vi også ta med oss avslutningen av dokumentet:

«Ordet og sakramentene har en forvandlende kraft som går utover hva vi kan begripe. «Vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv» (2 Kor 4,7). (...) Så lenge vi fortsetter å hente fra disse kildene, kan vi møte alle utfordringer.»

Dette skriver altså Kirkerådet i Den norske kirke. Selvsagt for noen, kanskje overraskende for andre.

Den teologiske avstanden er fortsatt høyst reell. Men opplevelsen av en grunnleggende felles utfordring, og også av et grunnleggende kristent fellesskap, er iøynefallende.