Det er også vår plikt å kjempe mot Putins onde planer

Det er nesten så man ser det i øynene til 40 år gamle Natalija Sieraja. Krigsalvoret. Det lar seg ikke lett beskrive med ord. Særlig ikke for oss som kun kjenner krigens realiteter på avstand.

Kun de aller eldste blant oss her i Norge har minner fra krig i eget land. Men Natalijas bror befinner seg i en ukrainsk skyttergrav. Natalija og foreldrene lever i en dobbel tilværelse fra minutt til minutt. Selv er de trygge. Men broren og sønnen deres er ikke trygge i det hele tatt, kan vi lese her i avisen denne helgen. Dette er det særlig nødvendig å minne om akkurat i dag, 24. februar.

Klokken 21.30 den 23. februar 2022 ringte Frankrikes president Emmanuel Macron til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Dette er dokumentert i filmen «Da Macron ringte Putin» som er tilgjengelig hos NRK.

Ukrainske UIO-ledere på bønnekonferanse i Norge: – Ikke glem oss

«Du frykter ikke at et massivt angrep de neste timene vil overvelde den ukrainske hæren?» spør Macron. Zelenskyj svarer at dette har de ventet på i flere uker allerede.

Bare noen timer senere var krigen i gang. Eller som vi har lært oss å si: den fullskala invasjonen var i gang. Krigen hadde vart i mange år allerede. 24. februar 2022 markerer likevel det største tidsskiftet på lang tid. Vi har fremdeles ikke oversikt over de langsiktige konsekvensene.

Det er glede å spore blant de norske ukrainerne som kan feire gudstjeneste i menigheten med navn etter Hellige Jaroslav den vise. Men gleden er blandet med sorg. Det var ikke her de ville være.

Kirkesamfunnet som menigheten deres er tilknyttet, har blitt etablert fordi mange ortodokse ukrainere ikke lenger ønsket å den Putin-vennlige patriark Kirill som kirkelig overhode. Det kan man saktens forstå. Hvem kan ha åndelig tillit til en slik kirkeleder?

«Patriark Kirill vil bli stående som et tydelig eksempel på en kirkeleder som sviktet totalt når det gjaldt som aller mest», skrev Helge Simonnes i boken «Putins hellige krig» fra i fjor.

Ortodokse kristne blir satt på vanskelige valg også her i landet. Skal man fortsatt be for patriark Kirill?

Fra en side sett er det akkurat nå man bør be for ham. Samtidig er det lett å forstå at ukrainske kristne i Norge har vanskelig for å akseptere ham som leder.

På den annen side kan russiske kristne, også her i Norge, oppleve ønsket om avstand til det kirkelige hovedkvarteret i Moskva som et brudd med mye mer enn en uegnet kirkeleder. I Russland er kirken enda mer innvevd i samfunnet enn folkekirken har vært her i landet. Tilknytningen til kirken handler derfor om mer enn hvem som til enhver tid er patriark.

Når mange ukrainere nå har brutt med den kirkefamilien de har pleid å tilhøre, er det bare ett av mange eksempler på hvordan Vladimir Putin har påført mennesker splid og smerte som det vil ta generasjoner å lege.

Vi vet fra USA at Donald Trumps kandidatur allerede fungerer så splittende at man i mange familier, også kristne familier, ikke lenger kan snakke om politikk. Da kan vi bare ane hvilken effekt Vladimir Putin har, og kommer til å ha.

Ikke nødvendigvis hjemme i Russland, først og fremst. Men mange andre steder. Når det gjelder den russiske befolkningen, må vi antakelig bli vant til å tenke litt som vi gjorde med tyskerne etter andre verdenskrig.

Vi kan ikke for all fremtid fordømme en hel befolkning for det som har vært. De har vært gjenstand for en massiv påvirkning fra egne myndigheter. Mennesker er påvirkelige. Men det må komme et brudd og et tydelig oppgjør.

Akkurat nå ser ikke noe slikt ut til å være nært forestående. Men for vår egen og våre barns skyld må vi håpe på, arbeide for og be om at det kommer.

Adolf Hitler viste tydelig hvordan et regime som er bygget på løgn og bedrag kan føre til ufattelige ødeleggelser. Vladimir Putin har siden før 24. februar 2022 vist både evne og vilje til å konstruere usanne beskrivelser av virkeligheten, blant annet om behovet for å «av-nazifisere» Ukraina, for å rettferdiggjøre sitt eget maktbehov.

I Netflix-dokumentaren «Merkel» fra 2022 forteller den tidligere tyske forbundskansleren Angela Merkel om da hun i 2007 besøkte Vladimir Putin i den russiske byen Sotsji. Det var der han første gang fortalte henne det han også har sagt offentlig, nemlig at oppløsningen av Sovjetunionen var «den verste hendelsen i det 20. århundre», eller dette århundrets «største geopolitiske katastrofe», som han sa i en tale til den russiske nasjonalforsamlingen to år tidligere.

Vi aner dramaet i rommet da Merkel, som vokste opp i Øst-Tyskland, repliserte at for henne var oppløsningen av Sovjetunionen det beste som har skjedd i livet hennes. Det ga henne frihet. Det var det som gjorde at hun kunne gjøre det hun selv ville.

Her satt de to statslederne, hvor begge kjente den andres hjemland og snakket den andres språk. De hadde gode forutsetninger for å sette seg inn i den andres situasjon. Men det var en avgrunn mellom dem i forståelsen av denne viktige historiske hendelsen.

I dokumentaren beklager Merkel at man egentlig aldri klarte å avslutte Den kalde krigen. I dag er det rart å tenke på, men for 20 år siden ble det skrevet forskningsartikler hvor man drøftet et mulig russisk Nato-medlemskap. For 20 år siden het Russlands president Vladimir Putin.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatte ganger de siste årene snakket om hvor viktig det er å støtte opp om en regelbasert verden. Kontrasten til dette er en verden hvor de som har makt også har rett. Hvis ikke Putin blir stoppet, er også vi i Norge mindre trygge.

Derfor er det også vår plikt overfor de ukrainerne som har kommet til Norge, både i Trondheim og andre steder, å stå opp for det som er rett, å kjempe mot Putins onde planer resolutt og kraftfullt, og å be med Frans av Assissi: «Herre, gjør meg til redskap for din fred!»