Det er på tide å tenke nytt omkring Israel-spørsmål i FN

I FNs Generalforsmaling i fjor, stemte Norge til støtte for FN-resolusjonen A/RES/76/12. I resolusjonen tilkjennegis det ikke noen kristen eller jødisk tilknytning til Tempelhøyden i Jerusalem, kun muslimsk.

Resolusjonen omtaler Tempelhøyden utelukkende ved henvisning til det arabiske Haram al-Sharif. Land som USA og Canada stemte imot den, men Norge stemte nok en gang for.

I internasjonal politikk er det kompromisser som gjelder. Når mange land skal forhandlinger, må alle parter gi en del for å oppnå enighet.

Det sier seg selv at dette gjelder innen FN-systemet, som utgjør den største internasjonale sammenslutningen av stater. I et slikt forum, er det ikke rom for svart/hvitt-tenkning.

I resolusjonen nevnt overfor, var det ikke Tempelhøyde i Jerusalem som var det sentrale. Det er snakk om en resolusjon som hvert år blir forhandlet frem av EUs og De palestinske selvstyremyndighetenes FN-delegasjoner.

Norge har i mange år stemt for denne resolusjonen, med begrunnelse i at vi støtter de føringene som ligger til grunn for den. Spesielt viktig for Norges del, har det vært at resolusjonen understreker at en endelig og rettferdig løsning på Jerusalem-spørsmålet må baseres på de legitime interessene til både israelere og palestinere, i tråd med folkeretten. Religionsfrihet skal sikres for alle.

Dette er mål vi burde kunne stille oss bak. Derimot er det et problem at ordlyden i resolusjonen kun nevner den religiøse tilknytning til Tempelhøyden for muslimenes del. Det danner et skjevt bilde, som underkjenner at det både finnes en sterk jødisk og kristen tilknytning til dette stedet.

Jeg stilte utenriksminister Anniken Huitfeldt skriftlig spørsmål om Norges stemmegivning i FNs generalforsamling, og fikk nylig til svar at hun mente resolusjonen ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner betydningen av Jerusalem og de hellige stedene i byen for kristne og jøder.

Huitfeldt skrev i sitt svar videre at Norge ga en stemmeforklaring i forbindelse med voteringen i FN, hvor det ble minnet om den spesielle betydningen av de hellige stedene i Jerusalem. Det ble her oppfordret til å opprettholde den historiske status quo for Tempelhøyden.

Det er viktig at Norge fremholder disse synspunktene, selv om kun de færreste får meg seg ulike lands stemmeforklaringer i FN. For det er ingen tvil om at tempelhøyden har en helt sentral plass i jødisk tradisjon, både religiøs og historisk.

Når flere religioner og etnisiteter kjenner slik tilknytning, er det fare for å ende opp med å «ta side», selv om det ikke er det man ønsker. Slik som når en FN-resolusjon kun benytter seg av et språks navn på et svært betent stedsspørsmål.

I internasjonale relasjoner kreves kompromisser, men da bør man faktisk ta begge sider. Spesielt i så kompliserte konflikter som spørsmålet om Tempelhøyden.

Jeg tror vi fremover bør tenke enda nøyere over akkurat dette. Det er forståelig at en norsk regjering opprettholder en balansert tilnærming til konflikten i Midtøsten. Stemmeforklaringer er ikke nødvendigvis tilstrekkelig, det samme gjelder rutinemessige resolusjoner i FN-regi.

Den som ser for seg radikale endringer innen FN-systemet, venter trolig forgjeves. Derimot bør vi være åpne for å stoppe opp, tenke igjennom, og om mulig omstille oss. I ordlyden vi aksepterer i resolusjoner som omhandler Jerusalem og Tempelhøyden, mener jeg det er på høy tid at vi gjør akkurat dette.