Det er tid for å handle i kjærlighet

Naboen min er fra Ukraina. En av de første dagene etter krigen var hun og mannen på en sportsbutikk for å kjøpe soveposer og annet utstyr som de ville sende til Ukraina. En tilfeldig forbipasserende skjønner hva som skjer og sier: Den vil jeg betale for, og så gjør han det. Det er til å bli varm i hjertet av. Men hadde han gjort det samme i dag, to måneder senere?

Vi ga penger, vi startet bønneaksjoner, vi samlet inn klær og utstyr, folk kjørte med egen personbil for å hente de som flyktet. I Ukrainas naboland åpnet folk hjemmene sine, de sto på grensen og delte ut mat, ga fra seg barnevognene sine. Vi var alle i sjokk. Vi var fulle av medlidenhet. Vi kunne ikke få gjort nok.

I 2015 bodde familien og jeg i Tsjekkia. Fra utsiden fulgte vi det norske samfunnets veldige engasjement for å hjelpe de syriske båtflyktningene. Også da hjalp man på alle mulige måter. Og da Sylvi Listhaug var ute og snakket om å bli båret på gullstol, ble det ramaskrik. Men så, i alle fall slik det opplevdes sett utenfra, snudde stemningen i samfunnet tvert om på relativt kort tid. Grusomhetene til IS var derimot like reelle utpå høsten som den var på sensommeren.