Det er ukrainerne som utviser det største motet

Konservativt-politiker Truls Olufsen-Mehus svarte i et innlegg 4. april på en tankevekkende kommentar fra Espen Ottosen om frykt, moral og Ukraina-krigen. Hvorvidt det er spesielt modig av en potensiell stortingsrepresentant å sitte trygt og komfortabelt i Norge og snakke varmt for å frata Ukraina all støtte, samtidig som ukrainsk sivilbefolkning bombes og ukrainske soldater ofrer liv og helse for å forsvare selvstendighet og frihet i eget land? Vel, vi har nok ulike definisjoner av hva som krever mest mot. 

Svaret fra Olufsen-Mehus er også fullt av stråmenn og karikaturer av de av oss som mener Ukraina bør fortsette å få støtte fra vestlige land til sin forsvarskamp mot Russlands brutale invasjon. Her er det såpass mye usaklig og usant at det antakelig hadde vært best å la det forbigå i stillhet. Hvis for eksempel europeiske ledere faktisk hadde ønsket å styre inn i en storkrig, slik Olufsen-Mehus hevder, hadde de sendt Nato-styrker for å delta i kamphandlingene. Men det har man ikke gjort, og det har Nato-ledelsen hele tiden vært tydelige på at ikke er aktuelt, nettopp fordi man ikke ønsker konfrontasjoner mellom Russlands og Natos styrker.

I sitt svar stiller Olufsen-Mehus også flere spørsmål til Ottosen. Jeg skal ikke svare på hans vegne, men jeg svarer gjerne på egne vegne. Jeg har tro på et offentlig ordskifte der vi kan stille hverandre spørsmål, få svar og klargjøre hva slags synspunkter vi er enige eller uenige i. Så her følger mine svar på Olufsen-Mehus sine spørsmål, etterfulgt av noen utfordringer tilbake til ham til slutt: