Debatt
Det er vi hedningkristne som frarøves våre løfter
Vi kristne ønsker å følge Bibelens lære. Alle de ulike teologiske kategoriene – som det begynner å bli litt for mange av – hevder å ha nettopp sitt syn fra skriften. Derfor stanger vi så altfor ofte hodene sammen i opphetede diskusjoner, forståelig nok.
Kristne er lidenskapelige i sitt forhold til Den Hellige Skrift og vil ikke bøye seg for noe en ser på som feil lære. Det skal man ikke heller og i dette ligger det et stort ansvar. Uten Den Hellige Ånd kan man ikke forstå det man leser for dette kan ikke kjøtt og blod åpenbare for oss. Det er også sånn at vi forstår stykkevis, samtidig kan vi ikke alle ha rett, derfor er det en ubehagelig sannhet at ikke vi alle har den rette ånd, alltid.
Annonse
Spesielt én sak skaper mye gnisninger og debatteres ofte nå om dagen, nemlig Israel. Et eksplosivt tema med mye følelser og sårhet. Det er forståelig med tanke på de historiske ugjerninger jødene har blitt utsatt for. Dog blir man møtt med mye motstand skulle en anføre en forståelse som heller i retning av det ofte misforståtte begrepet erstatningsteologi.
Her er det som ellers ulike tolkninger. Vel, kirken har ikke erstattet Israel, den er Israel og vi troende hedninger har blitt podet inn i dette treet (Jesus) og deler sevjen med Israels rest (de naturlige grenene) som er troende jøder og i kraft av Evangeliet blitt ett legeme. Det virkelige Israel er jøde og greker herlig sammensmeltet i Kristus.
Når Paulus så rett ut skriver at ikke alle israelitter (etniske jøder) tilhører virkelige Israel og at det ikke er den naturlige avstamming som gjør noen til Abrahams barn, men troen. Og videre at Abrahams ætt er Kristus. Eller at sann jøde er omskåret på hjertet og ikke på kroppen. Da blir det vanskelig å forstå hvordan dette kan tolkes noen annen vei.
Det hjalp for så vidt ikke stort for israelittene og komme trekkende til døperen Johannes med: «Vi har Abraham til far!» For som han frimodig erklærer: «Gud kan reise opp barn av Abraham av disse steinene.»
Vi som leser skriften slik får av og til kastet den urett på oss at vi prøver å frarøve jødene Guds løfter, men faktisk kan det motsatte oppleves. Det er vi hedningkristne som frarøves våre løfter som medborgere og medarvinger til riket.
Har vi ikke del i Peters velsignende ord i sitt brev om et utvalgt, hellig, Guds eiendomsfolk? For av og til kan det virke som krefter innad i den dispensasjonalistiske fløyen prøver å bygge opp igjen det gjerdet som Paulus skriver om i Efeserbrevet. Dette fiendskapet som skilte jøde og hedning, denne murveggen er jo nettopp blitt revet ned. Vi er blitt ett!
Det sanne Israel er Guds folk, de som tror på Guds Sønns Navn. Jøde først og greker i én menighet, én ånd, én kropp. Og det Gud har ført sammen skal ikke vi mennesker skille igjen.
Det er også noe tankevekkende at mange av disiplene solgte eiendommene sine og ga pengene til apostlene. Dette var noe man ikke helt uten videre kunne gjøre i forhold til loven. Ser vi her et paradigmeskifte i holdning til det fysiske, jordiske landet? Og kunne det være at landet Israel viste seg å være et skyggebilde av det løftelandet som nå åpnet seg opp ovenfra for Abrahams barn, et bokstavelig talt himmelsk Jerusalem?
