Det er viktig at vi hedrer misjonærene til Skandinavia

Lenge var det selvsagt at Europa fungerte som den sendende part i verdensmisjonen. Misjonsforeninger og kirkesamfunn gjorde stor innsats på misjonsfeltet, og de synlige manifestasjonene av disse var blant annet bygging av kirker, skoler og sykehus.

Siden Europa ble velsignet med evangeliet, resonnerte man med at vi har en forpliktelse til å dele velsignelsen med andre. Det var misjonsarbeid «fra Vesten til resten» – fra Vesten til Asia, Afrika og Sør-Amerika – som gjaldt.

I moderne tid har disse anstrengelsene blitt satt i tvil. I forbindelse med frihetsbevegelsene på 1950- og 1960-tallet fra Europas kolonimakter, men også innenfor dagens postkoloniale teoretisering, har kritikken vært hard mot den vestlige verdens misjonshistorie.

Jevnt over har vi ingenting å skamme oss over når det gjelder vår misjonsarv. Tvert imot! Normalt fortjener våre misjonærer både å bli husket og å bli hedret. Men parallelt med dette har vi også en helt annen trend å forholde oss til – den som av og til beskrives som «oppdrag i retur». Felles for både Asia og Afrika samt Sør-Amerika er at disse kontinentene har et stort antall voksende kirker, i mange tilfeller med en imponerende visjon for internasjonal misjon.

Et konkret uttrykk for dette, er det store antallet menighetsplantinger som den siste tiden har funnet sted på bakgrunn av grupper og enkeltpersoner fra våre tidligere misjonsland, og som også er blitt lagt merke til av den europeiske Lausanne-bevegelsen. I Sverige er det cirka 300 menigheter som er stiftet av utenlandsfødte de siste tiårene, og for ikke å ta feil i tankegangen bør vi betegne disse menneskene som nettopp misjonærer – ofte med store og livskraftige kirkesamfunn i ryggen.

Et av de mest slående eksemplene er det nigerianske trossamfunnet Redeemed Christian Church of God, som globalt teller omtrent 6 millioner medlemmer, og som i dag har nærmere 40 kirkeplantinger i Sverige. Og flere skal det bli – visjonen er nemlig å plante gudstjenestefeirende forsamlinger over hele verden, med en avstand på kun 5 minutter fra hverandre. I Storbritannia er det allerede rundt 1.000 menigheter!

Fra Nigeria finnes det også en rekke menigheter i Sverige med tilknytning til kirkesamfunn som Deeper Life Bible Church og Mountain of Fire and Miracles ministries. Men det er også sendt ut misjonærer fra andre deler av kontinentet, for eksempel fra den ghanesiske pinsekirken, som i dag har menigheter i rundt 130 forskjellige land rundt om i verden.

Eksemplene er mangfoldige. International Mission Church, med tilknytning til Chile, samler nesten 1.500 mennesker til sine søndagsgudstjenester i Stockholm. Og da har vi ikke engang nevnt de mange menighetene med etiopisk, eritreisk, iransk eller afghansk tilknytning, som vanligvis er nærmere de etablerte kirkesamfunnene ved å samarbeide med og/eller være tilknyttet dem.

Det generelle mønsteret er imidlertid at sammenhengen mellom den «nye» og den «gamle» konteksten er svak. De fleste av de aktuelle menighetene tilhører allerede egne trossamfunn – ofte betydelig større enn våre skandinaviske motparter. Vi må derfor jobbe for å bygge relasjoner til hverandre uten å komme med «eierskapskrav» eller forsøke å rekruttere dem til samfunnet vårt.

Sannheten er også at misjonærene som har kommet til Skandinavia har mye å lære oss som bor her. Det handler om ting som misjonssyn, offervilje, målbevissthet og et liv i bønn. Naturligvis har vi også ting vi kan lære bort, ikke minst knyttet til kulturforståelse og ungdomsaktiviteter.

Men framfor alt trenger vi fortsatt å hedre de mange menneskene som har kommet hit som misjonærer, til et land som har blitt beskrevet som et av verdens mest sekulære. Sannsynligheten er stor for at de vil spille en viktig rolle når neste kapittel i den skandinaviske kristenhetens historie skal skrives.