Debatt
Det finnes ingen lov eller krav i evangeliet
Vidar Sætre har i flere innlegg i Dagen gått kraftig imot det han kaller «det lovløse evangeliet». Han hevder det er forførelse. Sætre hevder at det kreves en egeninnsats for å ta imot evangeliet. Han henviser til det dobbelte kjærlighetsbudet og til svaret Jesus ga den lovkyndige - at han skulle holde budene.
Sætre skriver at begge parter, både Gud og mennesket, må yte sitt for å ha en god relasjon. Videre hevder han at vi kan oppfylle budene, for Gud krever ikke det urimelige. Og Gud fordømmer oss ikke, for han er kjærlighet.
Annonse
I Galatermenigheten var det kommet inn noen som forkynte at det ikke var nok å tro på Jesus alene til frelse. De måtte også omskjæres og holde loven (ha egeninnsats). Paulus tar et kraftig oppgjør med dette. I Gal 1,6-9 forbanner han de som forkynner et slikt evangelium. I Gal 3,10 skriver han at de som holder seg til lovgjerninger, er forbannet av Gud.
Og i Gal 5,4 skriver han at de er skilt fra Kristus, de som vil rettferdiggjøres ved loven. Dette er sterke ord! I Gal 3,12 skriver Paulus at loven ikke har noe med troen å gjøre til frelse (rettferdiggjørelsen). Sætre lærer altså vrangt mht å gjøre en egeninnsats til frelse. Han fører vill ved å blande lov og evangelium, med det til resultat at det blir et annet evangelium, «det betingede evangeliet», som legger oss under trelldoms åk (Gal 5,1).
Skriften sier at den som har gjerninger, tilregnes ikke lønnen (frelsen) av nåde, men som skyldighet (Rom 4,4). Da blir ikke nåden et evangelium om hva Gud har gjort til vår frelse, men en lønn for egeninnsats.
Paulus skriver om den rette bruk av loven i Rom 7,7-13. Paulus levde et liv nettopp slik Sætre beskriver: Han var ulastelig etter loven, fastet, ga tiende, bad mm. Men så kom budet om ikke å ha lyst til synd (begjære) inn i hans samvittighet, da ble synden levende og han døde, han mistet troen på at han kunne bli frelst. Budet, som var til liv, ble ham til død. Hans synd ble ved budet overmåte syndig.
I Rom 3,9-20 leser vi at loven er gitt for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, ved loven kommer en erkjennelse av synd. Paulus opplevde det slik det står i 2 Kor 3,6-9, at bokstaven (budene) slo ham ihjel, drepte og fordømte ham.
Alle sanne kristne har gjort denne erfaringen. Ved å leve etter loven fikk de se sin synd og at det fantes ikke håp om frelse. De kom i syndenød! Frelse fikk de da Den Hellige Ånd forherliget Kristus for dem. De vitner: Jeg som er en synder og mangler alt, ble rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved forløsningen i Jesus Kristus (Rom 3,23-24). Av nåde ble jeg frelst (Ef 2,10). Se, Gud er min frelse, - -, og han ble meg til frelse (Jes 12,2).
I Rom 4,1-5 står det at Abraham ikke hadde noe å rose seg av for Gud. Han hadde ingen egeninnsats å vise til, bare ugudelighet. Men han trodde på ham som rettferdiggjør den ugudelige, og hans tro ble regnet ham til rettferdighet. I Rom 4,13 gjentar Paulus dette når han skriver at Abraham og hans ætt fikk ikke løfte om å være arving til verden (den nye himmel og nye jord) ved å gjøre etter loven (egeninnsats), men ved den rettferdighet troen gir.
Fortellingen om fariseeren og tolleren i templet stadfester dette. Fariseeren hadde egeninnsats. Han fastet, ba, levde et fint liv mm. Men han gikk ikke rettferdig hjem til sitt hus. Tolleren derimot, som ikke hadde egeninnsats, men måtte be om miskunn, gikk rettferdiggjort hjem. Han hadde forstått loven rett. Den hadde opplyst ham om hans synd og at han var fortapt. Denne nød drev han til templet for å be om nåde, og der fikk han Guds uforskyldte frelse av bare nåde.
Annonse
Når Jesus henviste den lovkyndige til loven, var det for at loven skulle vise ham hans sanne tilstand, at han var en fortapt synder. Den skulle slå ham ihjel for at evangeliet skulle gi ham nytt liv, gjenføde ham. Røveren på korset ble ikke henvist til budene, men han fikk høre at han skulle bli med til Paradis. Det var fordi han alt hadde kommet til sannhets erkjennelse om seg selv. Loven hadde fått gjort sin gjerning i hans hjerte. Han var en fortapt synder som henvendte seg til Jesus i sin nød og ble frelst av nåde.
Gud ga ifølge Rom 5,20 loven (budene) for at fallet skulle bli stort. Og i Gal 3,21 står det at det ikke er gitt noen lov som kan gjøre syndere levende. Nei, loven er, om vi forstår den rett, en tuktemester (veiviser) til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort av tro (Gal 3,24) og ikke av gjerninger. Den skal altså ikke gjøre oss verdige til nåden, men vise at vi er uverdige, skape sannhet i hjertes innerste, og gjøre oss trengende til nåden. Da først forstår vi loven rett.
For den troende er loven kjær, som Sætre har skrevet. Men det er ikke rett å blande sammen lov og evangelium og å gjøre troens frukt til betingelse for å bli frelst. Når en synder får tro evangeliet til frelse, gjenføder Gud ham. Han skriver da sin lov inn i hans hjerte og sinn. Den er nå den troendes lyst. Og det er hans store sorg og bekymring at synden ofte tar ham til fange (Rom 7,23). Dette bekjenner han for Jesus og nåden reiser ham opp igjen.
Det uforfalskede evangeliet er at Jesus har oppfylt loven i vårt sted.
Det uforfalskede evangeliet er at Jesus har oppfylt loven i vårt sted og sonet alle våre synder ved sin død. Hvem som helst kan bli frelst av bare nåde. Det finnes ingen lov eller krav i evangeliet. Evangeliet gir oss det loven krever for intet. Og det finnes ikke noe evangelium i loven. Den stiller et absolutt krav til oss om fullkommenhet og fordømmer oss om vi bryter den.
