Debatt
Det finnes kjødelige «grøfter» på begge sider i musikkspørsmålet!
Med innlegget «Musikkdebatten: Ti spørsmål – og litt til» (dagen.no 23/6) ønsker Jan Bygstad for sin del «å sette punktum for debatten rundt musikkspørsmålet».
I innlegget sitt gjentar han imidlertid noen beskyldninger mot sin motpart i debatten, som jeg hermed må be om spalteplass for å imøtegå på nytt.
Annonse
Bygstad hevder således at hans motstandere – «uten forsøk på dypere grunngjeving» – i debatten har fremført «påstander om at «musikk er nøytral» og at «musikkspørsmålet er et adiaforon».
Dette stemmer jo ikke, for undertegnede har for det første flere ganger vist til at det ifølge avdøde prof. Aksel Valen-Sendstads «Innføring i kristen etikk» (Oslo 1984) bare finnes to kategorier av etiske spørsmål innen kristen etikk: spørsmål som er avgjort på forhånd i Bibelen, og så adiafora-spørsmålene.
Og i og med at Bygstad selv har innrømmet at «Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer» (Dagen 23/5), så må altså musikkspørsmålet høre under adiafora-spørsmålene i den kristne etikken.
For det andre, så har jeg også flere ganger – igjen med referanse til Valen-Sendstad -fremholdt at adiafora-spørsmål i kristen forstand ikke er «kristelig-nøytrale spørsmål», selv om de hører under fornuftens avgjørelse.
Dette har ifølge Valen-Sendstad som konsekvens, at «[i]ngen … i slike saker [har] grunnlag for eller rett til å sette seg til doms over andres samvittighet, tro og moralske holdning» (s. 194).
De kriterier som derfor kan komme på tale her, er således bare dem som ifølge Skriften gjelder for adiafora-spørsmål generelt og som vi finner i Rom 14,1ff, samt 1 Kor 8,1ff og 10,23ff.
Flere av de spørsmålene som Bygstad stiller i sitt innlegg er således enten allerede besvarte eller overflødige, siden de forutsetter at musikk-spørsmålet ikke er et adiaforon i kristen forstand (gjelder spørsmålene 1 – 3 og 5 – 6).
Hva angår spørsmål 4 og 7, så har de begge å gjøre med den konteksten som de enkelte musikkformer skal brukes i, og der er vi jo enige om at denne konteksten har stor betydning.
Annonse
De tre siste spørsmålene til Bygstad (8 – 10) går vel alle på dette med den kristne menighetens kall til å være hellige, i motsetning til å la seg påvirke og prege av tidsånden etc.
Også dette har jo på et vis med kontekst å gjøre. Men slik Mesteren selv omga seg med «tollere og syndere», uten at dette betød at han lot seg påvirke i syndig retning, slik må vi som kristen menighet jo være «i verden», selv om vi ikke er «av verden».
Det forekommer meg at Bygstad her opererer med et GT-lig, ytre hellighets-ideal, når det gjelder menighetens gudstjeneste. Men det NT-lige gudstjeneste-idealet er jo dét som står beskrevet av apostelen Paulus i 1 Kor 14,26ff!
Endelig nevner Bygstad avslutningsvis igjen dette med risikoen for å «søke åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler». Men «kjødet» kan jo ytre seg på mange forskjellige måter, og felles for dem er vel at oppmerksomheten dras vekk fra det budskapet som skal formidles i en kristen sammenheng.
Når man for eksempel i mange århundrer brukte latin som gudstjeneste-språk i den romersk-katolske kirke, så var jo dette en tradisjon som reformatorene fant å måtte bryte med, fordi den representerte en slik kjødelig hindring for evangeliets frie løp.
På samme måten kan stive, arkaiserende musikkformer i dag være en kjødelig hindring for evangeliet, mens det å bruke mer moderne musikkformer kan være det motsatte. Men at det her finnes kjødelige «grøfter på begge sider av veien», skal ikke benektes!
