Det finnes kristne svar på mannens krise

Norge liker å fremstille seg selv som et av de mest likestilte landene i verden. Og det er gode grunner til å være både glad og takknemlig for at retten til å stemme ved valg, utdanning, arbeid, lønn, helsetilbud og mye annet ikke er begrenset av hvilket kjønn man har.

Samtidig er ikke alt som det burde være. I forrige ute presenterte det regjeringsoppnevnte Mannsutvalget sin rapport. Bakgrunnen var «en erkjennelse av at gutter og menn ikke har vært godt nok inkludert og ivaretatt i utformingen av likestillingspolitikken og i den offentlige debatten», heter det i innledningen til rapporten.

Menn lever kortere enn kvinner, presterer svakere på skolen, tar mindre høyere utdanning, er mer utsatt for fysisk vold og ruser seg mer. Noen grupper av menn har også et svakere sosialt nettverk enn kvinner. Og denne triste listen kunne gjøres lengre, for mer er nevnt i rapporten.

Selvsagt er det svært mange menn som har et godt og meningsfullt liv. Men de nevnte problemene angår en urovekkende stor andel av norske menn. Det er mønstre som utgjør et betydelig samfunnsproblem og krever handling. Det er viktig nok for dem det gjelder. Men menns problemer blir også kvinners og barns problemer.

Mannsutvalget foreslår 35 tiltak for å bidra til at flere menn får bedre familieliv, en mer hensiktsmessig skolegang, bedre helse og så videre. Og det er vel verdt å tenke over slike forslag.

Samtidig bør man spørre seg om det ikke er behov for å gå mer grunnleggende til verks. Det er gammelt nytt at den teknologiske og kulturelle utviklingen har gjort det mer utfordrende for menn å finne sin plass i arbeidsliv, familieliv og samfunnsliv.

Mange tradisjonelle mannsyrker er borte. Med en betydelig andel gutter som sliter på skolen, kombinert med en økende andel kvinner som tar høyere utdanning, er det flere som sliter med å finne en make som matcher.

Det er positivt at jenter og kvinner har fått større muligheter. Selv om det finnes høyst legitime innvendinger mot feminisme i sekulær-liberal utgave, er det ikke grunn til å påstå at alt var bedre før. Men det er grunn til å spørre om en del forhold er blitt mindre gunstige for gutter og menn enn de må være.

Svært få vil kalle seg «maskulinister». Det gir fort assosiasjoner til mannssjåvinisme og kvinneundertrykkelse. Og det vil de færreste bli tatt til inntekt for - heldigvis.

Men det finnes en skepsis eller til og med forakt for mannlighet som det er all mulig grunn til å utfordre. Mennesker av motsatt kjønn har det best når de respekterer og verdsetter hverandre, ikke når de settes opp mot hverandre.

Her har kristne mer å bygge på og bidra med enn mange tenker over. Kristendommen blir gjerne beskyldt for å være nettopp kvinnefiendtlig og mannssjåvinistiske. Men i Bibelen finnes noen av de mest ambisiøse beskrivelsene av manns- og kvinneidealer.

Mennene blir blant annet formant til å elske konene sine «slik Kristus elsket menigheten» og ga livet sitt for den. Idealet er altså ikke å være sterk ved å undertrykke, men ved å hengi seg i trofasthet og kjærlighet. For kristne menn bør svaret være opplagt: Det er behov for flere som likner mer på Jesus.

Og den personlige forandringen er den avgjørende:

– Jeg har mye mer tro på forvandling i hjerte og holdning på individnivå enn komiteer og utvalg som vedtar retningslinjer på systemnivå, sier skribent Jarle Mong til Dagen.

Det er en forstandig vei til i beste forstand å bli mer mandig.

Berømmer Mannsutvalget, men har begrenset tro på tiltakene

Bollestad om Mannsutvalget: – Ikke la guttene i stikken