Det frigjørende evangeliet «Others»

Gunhild de Presno skriver i Dagen 29.12. om sine dårlige erfaringer med karismatisk kristen tro, som ingen kan ta fra henne. Hennes yrkesmessige intensjoner og arbeidsmetoder er reflekterte, og bygger på irreligiøs humanisme.

Verken det, eller de kloke spørsmål hun stiller, skal jeg svare på, men avsnittet som starter med setningen hun tilegner oss som tror, men som hun selv ikke tror på, vil jeg knytte noen kommentarer til:

«Det er bare Gud som kan endre menneskets liv gjennom sin ånd og virke. På denne måten blir mennesket bundet opp i en syklus av ansvar uten evne. Dette er et avhengighetsskapende evangelium, hvor menneskets positive verdi nedtones. Mennesket er ikke i sin essens verdt noe. Det er kun verdt noe i sin relasjon til Gud. Fjerner mennesket seg fra Gud, fjerner det seg fra hans nåde og frelse. Gud er alt, mennesket er ingenting.»

Dette er ingen karikatur av kristendom. Og lignelsen Jesus forteller om tjeneren som ikke ble bedt til bords da han kom hjem fra dagens arbeid, men pent måtte vente til herren hadde spist, og dertil ikke fikk noen takk, kan understreke et slikt syn. Jeg vil likevel prøve å forfekte hvordan denne lignelsen spesielt og evangeliet generelt er, og kan oppleves frigjørende.

Paulus kaller seg Jesu Kristi slave, og det er en slik vi møter i lignelsen i Luk 17,7–10 som slutter slik: «På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»

Men hvordan kan Jesu Kristi slave da skrive som han gjør i Gal 5,1: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk»?

Verken Jesus eller Paulus hadde noe mandat eller oppdrag til å oppheve slaveriet, men Jesus kom «for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» (Luk 4,18). Det er indre frigjøring han taler om i alle ledd (andre ledd er både fysisk og sjelelig; Joh 9,41).

Evangelium betyr «Det gode budskap». Det hever menneskeverdet så mye at Jesus kan si: «Uten meg kan dere intet gjøre» i lignelsen om seg selv som «det gode vintre», og oss som tror, som «grenene».

Vi må ikke bare ha noe å leve av, men også noe å leve for

Vi kan selvsagt gjøre en masse uten Jesus, som å veilede eller villede unge mennesker, men ikke i forhold til det som har med Guds rike å gjøre. Der er vi fullt og helt avhengig av Faderen, Sønnen og Ånden. Det gjelder like mye karismatiske kristne som mer trauste norske kirkegjengere som har Jesus i hjertet.

Jeg vil aldri finne på å fjerne meg fra Gud, men «sier til Herren: Du er min herre, du er mitt eneste gode» (Sal 16,2). Det er jo derfor jeg som tjeneren vil tjene, fordi han alene er god! Jeg vet at han behandler meg godt og rettferdig, at han aldri forlater meg i trøbbel, eller slår hånden av meg når jeg har syndet. Jeg elsker ham om han synes å handle underlig med meg; jeg elsker ham for den Han Er.

Det er ikke nødvendigvis slik at om mitt høyeste ønske for familie og venner, bygd og by er menneskers frelse, så bunner det i «et instrumentelt og reduksjonistisk menneskesyn»; at «mennesket er ingenting». Det høres litt snudd på hodet. For det er jo ikke bare evighetsperspektivet; det evige liv jeg unner dem, men gudsfreden i hjertet her og nå som bare Jesus kan gi. «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.»

Jeg har overvært endeløse «samtaler» hvor jeg bare har hørt ett eneste ord: Jeg, jeg, jeg. Jeg kjøpte, jeg bakte, jeg kjørte … Kanskje fordi mennesket blir sett på «som mål i seg selv»? Jeg ønsker dem av hjertet et syn utover, som Frelsesarmeen mesterlig og enkelt har satt som slogan: «Others».

Hvem vil ligge på selvbeherskelsens rom?

Er det noen vi forbinder med det, må det da være kristne, som Maximilian Kolbe, som gikk i døden for en fremmed medfange, Dietrich Bonhoeffer, prest og aktiv i den tyske motstandskampen mot nasjonalsosialistene (døde 9.4.1945), Moder Teresa som ga sitt liv for Calcutta-slummens barn, Hans Nielsen Hauge som endret Norge, og reiste mennesker opp fra armod og inn i arbeid, og Martin Luther King Jr. som kjempet sin ikke-voldelige kamp nettopp for menneskeverdet.

Dette gjorde de fordi de kjente og elsket det frigjørende evangeliet «Others»; at Jesus gikk i døden for oss. Ingen har vært fjernere fra et instrumentelt og reduksjonistisk menneskesyn enn ham.

Han elsker oss, også ufullkomne forkynnere, og humanister som strever med ham.