Det glemte folkemordet

Bør vi kreve at en nobelprisvinner snakker ut mot et folkemord i sitt eget land?

Det er knapt mangel på krig, uro og stridigheter i verden. Likevel er det noen områder som får massiv dekning, mens vi knapt kjenner til andre. Synligheten er dog dessverre ikke proporsjonal til alvorligheten av overgrepene. Et av de mest forfulgte gruppene i verden er nemlig rohingya-folket, uretten som begås mot dette folket kan karakteriseres som et folkemord, et folkemord som folk flest knapt kjenner til.

Rohingya-folket er en hovedsakelig muslimsk minoritet som lever i Rakhine delstaten i Myanmar, eller Burma som landet tidligere var kjent som. Flertallet i provinsen tilhører rakhine-folket, som i hovedsak er buddhister, i tillegg til en rekke andre mindre etniske grupper.

Rohingya-folket nektes grunnleggende rettigheter, og møter ganske massiv undertrykkelse fra delstatsmyndighetene og landets myndigheter. Tvangsarbeid, eiendomskonfiskering, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer er hverdagen. De møter jevnlig også fysisk angrep og seksualisert vold.

LES OGSÅ: KrF åpner for militæraksjon i Irak

Militærjuntaen i Burma, eller «Det statlige freds- og utviklingsrådet» (SPDC) ble formelt oppløst i mars 2011, og makten ble overlatt til sivile myndigheter i form av den lovgivende forsamlingen Pyidaungsu Hluttaw og Burmas regjering, ledet av landets president. Grunnloven som ble vedtatt i 2008 hjalp til med å styrke de sivile institusjonene, som kom sammen første gang i januar 2011 og fikk formell makt i mars 2011 da SPDC ble oppløst.

Burma har beveget seg i en riktig retning med tanke på demokrati og menneskerettigheter etter dette. Unntaket er situasjonen til rohingyaene. En stor del av rohingyaene har flyktet over til Bangladesh, hvor nærmere 200.000 flyktninger skal leve i dag under kummerlige forhold, men heller ikke i Bangladesh har de fått noe særlig med rettigheter.

Den burmesiske demokrati og menneskerettsforkjemperen, Aung San Suu Kyi, som fikk Nobels fredpris i 1991, har skuffet mange med sin manglende engasjement for denne minoriteten. Suu Kyi sitter i dag som parlamentsmedlem, og er trolig en kandidat til president-vervet ved valget i 2015. Det var mange som hadde store forhåpninger til henne, men hun har skuffet når det gjelder Rohingya-folket. I 2012 brøt det ut uroligheter i Rakhine-provinsen med massakrer og angrep på Rohingya. Suu Kyi mente at hun ikke ville velge side fordi «begge sider begikk voldshandlinger».

Hun har også stilt spørsmål ved om Rohingya-folket i det hele tatt kan sees på som burmesere, et syn som ligger til grunn for mye av den diskrimineringen som Rohingyaene møter. Det skal dog sies at hun har kritisert et forbud som nekter Rohingya-folket å ha flere enn to barn, og enkelte tror at tausheten hennes i å fordømme overgrepene skyldes at det kan skade henne i presidentvalget. Det sier i tilfellet sitt om hvor ille situasjonen er for Rohingyaene. 

Dette gjør at man kan forstå stillheten fra Suu Kyi, men det er fremdeles veldig problematisk når en vinner av Nobels fredspris ikke greier å fordømme etnisk rensning og folkemord som foregår i sitt eget land. Nå er jo som nevnt Suu Kyi ikke alene om å være taus. Til tross for den etniske rensingen som finner sted, så er det ingen folkelig opprør eller reaksjon i landet i det hele tatt.

LES OGSÅ: Ber Brende hjelpe rohingya-folket

Rohingyaene blir ikke bare sett på som utlendinger, men knapt nok som mennesker. Dette gjør at presset må komme fra det internasjonale samfunnet, og må tas opp i alle sammenhenger det internasjonale samfunnet møter Myanmars myndigheter og sivilsamfunn. FNs spesialrapportør har uttalt at disse overgrepene kan betraktes som forbrytelser mot menneskeheten, men det er likevel taust fra det internasjonale samfunnet. Her har Norge en rolle å spille, som nærmest følger som en forpliktelse for landet som deler ut fredsprisen!

Alle tegnene på etnisk rensning og folkemord er til stede, og godt dokumentert fra en rekke organisasjoner, deriblant Human Rights Watch. Disse inkluderer det å benekte Rohingyaene legal status, nasjonalitet, hindre tilgang til medisin, mat og andre livsnødvendigheter, strukturell og politisk diskriminering. Dessuten, i tillegg til den volden staten bedriver, blir Rohingyaene også angrepet av andre grupper, og får ingen støtte eller beskyttelse av politi og hærstyrker. I følge den britiske nettavisen Huffington Post UK, uttalte en som overlevde folkemordet i Rwanda, Prudentienne Seward, følgende på en konferanse om dette ved London School of Economics: «De Forente Nasjoner brukte 20 år på å greie å be om unnskyldning for å ikke ha greid å hindre folkemordet i Rwanda, det internasjonale samfunnet må sørge for at man ikke gjør den samme feilen i Myanmar.» Det store spørsmålet blir da, tar vi ansvaret?