«Det grønne skifte» og den seksuelle utopi

«Det grønne skifte» er blitt et av de viktigste politiske temaer i vår tid. Et slikt skifte skal redde vår moderne sivilisasjon fra et ødeleggende klima. Den bør kunne leve videre omtrent som før ut fra «grønne» forutsetninger.

Men fremtidshimmelen er slett ikke skyfri. For ikke bare menneskeskapte klimaproblemer truer oss. Vi står også overfor det paradoks at våre forsøk på å redde klimaet fører til ødeleggelse av annen natur. Derfor synes det å være innlysende at menneskelig bruk av, ja, herredømme over natur må begrenses. Men hvordan skal det skje? Hvor skal grensene trekkes? De vil bli bestemt ut fra den utopi man legger til grunn, dvs. den retning man ønsker at samfunnsutviklingen skal ta.

Det herskende framtidsideal er en menneskehet der den enkelte er fri til å kunne søke sin lykke ut fra sine egne forutsetninger, drømmer og håp. Menneskets frihet/autonomi må sikres slik at det ikke blir tvunget til å etterleve gamle kulturelle konvensjoner og tradisjoner. Framfor alt må det stå fritt i forhold til politiske og religiøse autoriteter.

Utopien man tror på, er menneskets lykkelige selvrealisering. Og utviklingen går i den retning. Er ikke menneskene mer opplyst i dag enn i går? Derfor er de også friere enn før, fordi de har tilegnet seg fornuftig (vitenskapelig) kunnskap. Vitenskapene, som er så viktige i vår kultur, skal frigjøre oss fra å holde ufornuftige fordommer som sanne og forpliktende.

Norsk professor mener ny forskning sår tvil om evolusjonsteorien

Men naturvitenskapen avdekker også hvordan våre liv er determinert av natur i og med vår biologiske eksistens. Vi er underlagt naturhistorien. Dette var en erkjennelse som takket være Charles Darwin (1809–1882) vant fram i vår moderne humanistiske kultur under siste del av 1800-tallet. Da møtte man den utfordring at ideen om det frie menneskets lykkelige selvrealisering truet med å bli dekonstruert.

Ut fra en biovitenskapelig menneskeoppfatning, som Darwin la grunnlaget for, ble ideen om det frie menneske redusert til en forestilling i menneskets psyke, og da som et tilfeldig utslag av evolusjonsprosessen.

I darwinismen har ikke mennesket som art noe (objektivt) mål med sitt liv som går ut over overlevelse og formering. Arter oppstår og forsvinner, noen annen skjebne har heller ikke menneskene i vente. Her gis ingen fri selvrealisering.

Den dannede kulturelite som hadde brutt med kristendommen til fordel for en «vitenskapelig verdensanskuelse» og en frigjort humanistisk kultur, sto overfor den verdi- og formålsløse darwinistiske nihilisme. Den naturlige virkelighetens nødvendighet måtte derfor «overvinnes» om det frie moderne menneske skulle kunne reddes.

Den darwinistiske Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) sang vakkert om menneskets opplevelse av evolusjonen som «god» ved å se og erfare den vitalitet som på nærmest mysteriøs vis lå i den ubønnhørlige naturevolusjonen (Salme II fra 1880).

Omtrent på samme tid oppsto sosialdarwinismen og den moderne eugenikk. Utviklingslæren ga en innsikt som gjorde det mulig å «hjelpe naturen» til å utvikle det lykkelige og verdifulle menneske. Det skulle skje ved inngripen i naturen (ved til eks. tvangssterilisering) for å sikre utvikling av en fri og lykkelig menneskeart.

Her ser vi mønsteret for hvordan det menneskelige jeg «overvinner» evolusjonens naturlige determinerende makt over menneskets skjebne. Det skjer ved at den erfarte vitaliteten i det naturlige biologiske livet blir kilden til lykkefølelsen.

Dessuten gir vitenskapelig kunnskap om menneskets biologiske eksistens herredømme over natur og dermed frihet til å sikre erfaring av en slik lykkelig vitalitet. Denne dobbelthet er kjernen i det menneske- og virkelighetssyn som kom til å dominere vår vestlige kultur. Den avgjørende forutsetning for et slikt syn, var det ateistiske bruddet med den kristne gudstro.

Den ateistiske dynamikk i den vestlige kultur skjøt for alvor fart ved filosofen Ludwig Feuerbach (1804–1870), som dekonstruerte troen på Gud ved å gjøre gudstanken til et produkt av menneskets bevissthet. Mennesket har skapt seg en gud i sitt eget bilde.

Karl Marx ville omsette denne teoretiske ateismen i politisk praksis, i revolusjonær frigjøring av den utbyttede og fremmedgjorte arbeiderklassen. Men Feuerbach trakk også selv kulturfilosofiske konsekvenser av ateismen. Den frigjør oss fra et teologisk/metafysisk menneske- og virkelighetssyn og sikrer det materialistisk/naturalistiske. Mennesket er hva det eter («Der Mensch ist, was er isst.»)

Slik blir også grunnrelasjonen mellom mennesker naturalistisk forstått. Den må nødvendigvis bli av seksuell karakter. Å realisere seg som menneske skjer ved seksuell vitalitet. Det er denne ateistiske og antimetafysiske naturalismen som bærer den seksuelle revolusjon i vår tid. Formidlet til oss av flere, men særlig av seksualpedagogen Wilhelm Reich (1897–1957).

Ateisme er forutsetningen for den seksuelle revolusjon. Det gis ingen Gud som har skapt oss. Menneskeheten er en virkning av det kosmisk «selvskapte liv». Hos oss blir dette hevdet av den kjente biologen Dag Olav Hessen. Det gir oss frihet fra Guds formål med oss og verden, frihet fra gudgitte normer som skal beskytte oss mot det onde.

Hva skal kristne mene om naturvitenskap?

Vårt livsformål er ikke fra Gud, men gitt med det «selvskapte liv». Det består i livsutfoldelse i og med vår naturgitte eksistens først og fremst ved seksuell vitalitet. I det ligger erfaringen av den lykke vi søker. Vitenskapelig kunnskap om natur skal tjene både frihet fra natur og herredømme over den natur som gir lykke ved seksuell vitalitet.

I tidens vestlige kultur observerer en at erfaring av lykke ved seksuell vitalitet er blitt det egentlige livsinnhold. Dette slår inn på så å si alle kulturområder; i politikken, i kunsten, i massemedia, i vitenskapene. Og lykken oppnås og sikres ved fri abort, fritt valg av kjønn for den seksuelle praksis, kunstig prevensjon og utvikling av egnede dildoer. Formålet med «det grønne skiftet» er å sikre denne kulturens framtid.

Hvilket annet formål skulle man ha når forutsetningen er den darwinistiske naturoppfatning?

I dag kreves begrensning av menneskelig bruk av, ja, herredømme over natur. Men hvor skal grensene settes? Kriteriene er gitt med kulturens antropologiske formål: Menneskets lykke ved sin seksuelle vitalitet.

Overfor naturinngrep som fremmer denne form for dennesidig lykke, settes ingen grenser.