Det haster!

I skrivende stund har jeg røde og lett hovne øyne. Jeg har besøkt morfar. Han ligger for døden. Jeg har fått tatt avskjed med en mann jeg setter høyt. Avskjed for nå. Midt i tårer, takknemlighet og gode minner fikk jeg lov til å si dette: «Morfar, vi sees igjen i himmelen. Jeg gleder meg.»

For noen år siden var jeg ute og kjørte bil med morfar og mormor. Noen dager tidligere hadde jeg fått lov å hjelpe en venn av meg med å ta steget til Jesus. I bilen fortalte jeg oppglødd om det som hadde skjedd. Min venn hadde kjent på det som i gamle dager kaltes syndenød. Jeg fikk dele 1. Joh 1, 8–9 med ham. Vi har alle syndet, Han er trofast og tilgir. Håp ble tent, og så ba min venn: «Jesus tilgi meg. Jesus jeg trenger deg.» Og så kom Jesus. Jeg verken så eller kjente noe, men det gjorde min venn. Jesus kom. I baksetet på bilen stemte morfar i en gammel salme. Han lovsang av hele hjertet. Jeg husker ikke hva han sang, husker bare at det kom spontant, fra hjertet. Gleden over en som hadde kommet hjem var stor.

Det haster! Morfar forstod det. Det handler om en evighet med eller uten Jesus. Om fortapelse eller himmel. Vi skal jobbe hardt for en bedre jord, for rettferdighet og fred. For helbredelse i det indre og det fysiske. Vi skal gi alt vi har. Men la oss ikke glemme ordene fra Paulus til korinterne: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Håp! Livet slutter ikke her. Det fortsetter – i himmelen. Det er løftet Jesus gir. «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», skriver Paulus. «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne uten at de er utsendt?»

Fremdeles er det mange folkeslag i verden som er helt unådde. Folkeslag som ikke har Bibelen på sitt språk, som kanskje ligger slik til at man har minimalt eller ingen kontakt med omverden. Hvem drar dit?

I Asia blåser det vekkelsesvind over store deler av kontinentet. Store folkegrupper som har vært unådde er i ferd med og nåes. Stadig kommer fortellinger om kristne som går/sykler/kjører til nye landsbyer for å forkynne evangeliet. De møter ofte forfølgelse, men de gir seg ikke. Og mennesker blir frelst – for evigheten.

I hele den muslimske verden strømmer mennesker til Jesus. Mennesker fra de samme landene kommer også til Jesus på vei til eller i Europa. Vi hører mye om terror og problemer. Men er vi klar over hva Gud gjør? «Vi trengte egentlig bare å starte med oversettelse på gudstjenestene», fortalte et finsk/tysk ektepar meg. Menigheten deres sentralt i Tyskland ser nå ukentlig muslimer komme til tro på Jesus.

Veldig mange europeere har hørt om navnet Jesus, men kjenner det bare fra avstand. For dem er det noe tideligere generasjoner prøvde og fant ut at ikke funket. Alt for få vet at for millioner av mennesker opp gjennom historien så er det prøvd, og det holdt, helt inn i himmelen. Europa er på mange måter som den bortkomne sønn – i ferd med å komme til seg selv, men forvirret om hvor veien hjem går. Det trengs mennesker som kjenner veien, mennesker som tar seg tid til å gå den sammen med unge og gamle europeere. Hjem til Far. Det haster, for mange.

Ingen kjente noen som kjente Jesus – av naboene i nabolaget vårt i Ostrava, Tsjekkia. Hvordan kan man få høre om og bli kjent med den virkelige Jesus når man ikke kjenner noen som kjenner ham? Vi gjorde ikke annet enn å bosette oss midt mellom dem, med en bevissthet om at vi var der for å representere Jesus. Tenk at fordi vi gjorde det skal vi få møte noen av dem i himmelen.

Hvert sekund dør mennesker som ikke kjenner Jesus. Noen av dem fikk aldri muligheten. Enten fordi de aldri hadde hørt. Eller fordi de hadde fått Jesus feil fremstilt. Egil Svartdahl snakket for en stund siden om sine mange samtaler med mennesker som hadde forlatt troen. Han spør dem ofte om de kan forklare hvilken Gud de har forlatt. I mange av tilfellene er responsen hans: «Den Gud tror ikke jeg heller på.» Kanskje har naboen din det slik? Jesus kom ikke for å fordømme, men for å frelse.

En dag skal jeg se morfar igjen i himmelen. Han er en av grunnene til at jeg ble kjent med Jesus. Jeg ber om at jeg i min svakhet får lov til å være en av grunnene til at mange flere møtes sammen med oss.