Det jeg håper barna mine lærte av å se Barbie på kino

I uken som gikk tok min kone og jeg med oss barna for å se Barbie på kino. Etterpå tror jeg vi voksne fikk mer ut av den enn barna. Men jeg håper at både mine to døtre og min sønn fikk med seg noe å tenke på. Filmen inviterte i hvert fall til det.

Onsdag skrev Bjørn Are Davidsen i Skaperkraft her i avisen at «skal vi forstå hvordan unge og atskillig eldre tenker i dag, er populærkulturen stedet å gå». Det er en viktig observasjon.

For en ting er den meningsdannelsen som skjer gjennom debatter, for eksempel her i avisen. Vel så viktig er ofte den dannelsen som skjer i møte med musikk, tegneserier, bøker, tv-serier – eller filmer. I den samme artikkelen skriver Davidsen også at «Det er lett å bli nedslått av populærkultur», og det kan man gjerne holde med ham i.

Men fremfor å stønne over det tilsynelatende grunne kan det være både overraskende og nyttig å sette seg inn i den tankegangen som kommer til uttrykk i populærkulturen. Så derfor: her er noen betraktninger om en film fra et univers jeg ellers har minimal kjennskap til.

«Takket være Barbie er alle problemer med likestilling og feminisme løst. Det er det barbiene tror», ble det muntert sagt tidlig i filmen. Dagen før vi gikk på kino meldte NTB at «I alt 25 prosent av jenter i videregående skole sier de har blitt utsatt for grove seksuelle krenkelser, fire ganger flere enn blant jevnaldrende gutter.»

Tallene kommer fra en omfattende studie i regi av Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Det sier sitt om at kjønnsbasert undertrykkelse er forunderlig aktuelt, også i likestillingslandet Norge.

I filmen møter vi to verdener, nemlig barbienes verden og den virkelige verden. På sett og vis er filmen en parallellversjon av Alf Prøysens historie om bakvendtland.

For i Barbieland er det kvinnene som bestemmer. Presidenten er selvsagt kvinne, i likhet med de øvrige myndighetspersonene, og i de uformelle nettverkene er mennene til stede på kvinnenes nåde. Derfor er sjokket stort hos Ken da han under et besøk i den virkelige verden stifter bekjentskap med et nytt ord, nemlig patriarkatet.

Naturligvis er både Barbieland og skildringen av den virkelige verden karikerte. Det står ikke i veien for at sårbarheten i det ensidige kommer godt frem.

Man kan lett tenke at denne filmen representerer toppen av politisk korrekthet, og at kommentarer som at «rosa passer til alt» i realiteten er et woke-inspirert budskap mer enn en enkel beskrivelse av Barbie-universets kleskoder.

Og filmens budskap passer godt inn i tidens fortelling om moderne vestlig kultur. Men anklager om woke eller politisk korrekthet må ikke fungere som unnskyldning for å ikke forholde seg til det som blir fortalt.

Barbie-konseptets ambivalens blir også tydelig uttrykt. På den ene siden blir det understreket at Barbie kan være både president og astronaut, og at dukkene sånn sett minner barna som leker med dem om hvilke muligheter som finnes. På den annen side blir det også satt ord på hvordan dukkene har gjort unge jenters liv vanskelig ved at de blir målt mot virkelighetsfjerne (kropps-)idealer.

Men bak den kjønnsdelte rolleforståelsen i de to verdenene forteller også filmen noe viktig om den enkeltes verdi.

I et talende øyeblikk sier Ken til Barbie at «jeg eksisterer bare i varmen fra ditt blikk». Barbie hever seg over slikt snakk, og Ken står ydmyket igjen. Scenen er interessant fordi den, riktig nok spissformulert, uttrykker noe vi vanligvis ser motsatt vei. Og det har en viss parallell til kristen forkynnelse. La meg nevne et eksempel:

I 2008 kom boken «Slipp deg løs, mann» av John Eldredge på norsk. Den har senere blitt revidert og utgitt på nytt med tittelen «Mannens ville hjerte». Omtrent samtidig kom boken «Kvinnens skjønnhet», som John Eldredge har skrevet sammen med konen Stasi. På engelsk har den tittelen «Captivating».

Poenget med å nevne dette er følgende: begge versjonene av boken som er skrevet til menn spiller på å realisere sitt eget potensial og rive ned det som hindrer utfoldelse. Tittelen på boken som er skrevet til kvinner, særlig i den engelske utgaven, spiller på hvordan hun fremstår i andres øyne. Poenget med å vise til dette her er ikke å analyse innholdet i de to bøkene, men å reflektere over hvorvidt menns og kvinners verdi blir målt etter hvilke kvaliteter de har, eller hvorvidt de fremstår attraktive for andre.

Fra et kristent perspektiv er det fundamentalt at hvert menneske er skapt i Guds bilde og elsket av ham i kraft av den de er. Det budskapet har på ingen måte mistet sin aktualitet i møte med ulike kulturelle trender.

Jeg håper døtrene mine fikk med seg noen tanker om at snevre og overfladiske kjønnsrolleidealer ikke skal stå i veien for dem. Jeg håper sønnen min fikk med seg en forståelse av at han vokser opp i et samfunn som faktisk har favorisert menn på kvinners bekostning, også i kristne miljø.

Og så lurer jeg på om kanskje begge vi voksne skal la oss utfordre av den ene kvinnelige karakterens insistering på å forholde seg til logikk og følelser samtidig.