Det jeg ikke skrev

Hans Eskil Vigdel har lest min kronikk i Aftenposten, « Det handler om Allah» og kommentert den usignerte lederen i Dagen, «Frelst»-debatt på villspor, der det påstås at jeg setter likhetstegn mellom Jesus Revolution og Profetens Ummah.

Vigdel besitter en langt mer skjerpet lesekompetanse enn den skribenten som står bak denne usignerte lederen, for Vigdel viser at han klarer å se nyansene i teksten min. Jeg har aldri satt likhetstegn mellom Jesus Revolution og Profetens Ummah. Enhver som leser kronikken i Aftenposten kan selv se dette.

Det jeg gjør i denne teksten er å se på fenomenet «en sterk åndelig leder utøver makt over sine etterfølgere». Jeg undersøker fenomenet og leter etter fellesmekanismer. Jeg kommenterer disse fellesmekanismene for radikalisering av ungdom når Gud/Allah er en avgjørende faktor, mekanismer som i siste instans leder til ulykkelige liv i håpløshet for etterfølgerne. Profetens Ummah er en voldelig ideologi, Jesus Revolution Army er en ikke-voldelig ideologi, og denne forskjellen påpeker jeg også i den opprinnelige kronikken. Men selv om disse ideologiene viste seg forskjellig, er det fullt mulig å låse fast de felles grunnleggende psykologiske mekanismene som er i spill innenfor de to ulike miljøene.

Jeg trakk frem en rekke trekk som slo meg som svært like da jeg så dokumentaren om Ubaydullah Hussain og hadde historien om Jesus Revolution friskt i minnet:

1) En sterk leder som står i kontakt med Gud/Allah,

2) den opplevde meningsløsheten for etterfølgerne i tiden før de finner et nytt fellesskap,

3) en leder som gir håp og løfter om et bedre og mer meningsfullt liv,

4) konkrete føringer fra lederen for hvordan det nye livet skal leves, formalisert i en rekke regler, forbud og påbud som ikke er definert av fellesskapet, men bare lederen,

5) den sterke maktubalansen mellom leder og etterfølger,

6) lederens dominante og selvoppnevnte evne til å lese Guds/Allahs tanker på vegne av fellesskapet og

7) de tragiske resultatene i etterkant av den store misjonsiveren: Mange ungdommer må betale prisen for etterfølgelsen.

De som ikke kan eller vil (jeg tror nemlig det skorter på viljen, ikke evnen) se at disse trekkene passer både på Ubaydullah Hussains og Stephan Christiansens virksomhet, som selverklærte religiøse ledere, vel, det får stå for deres egen regning.

Det er bare å sette seg inn i historien om Jesus Revolution i Norge og lese seg opp på hva de som forteller om hvor vanskelig denne tiden ble for dem sier om hvorfor det ble ulevelig. Det handler om psykologisk makt og en leders behov for detaljstyring og kontroll.

Mikser du Gud/Allah inn i disse lederlaboratoriene, samtidig som du som leder lukker muligheten for kritiske spørsmål, selvkritikk og mulighet for reell forsoning, slik Stephan Christiansen har gjort, underveis og i etterkant, så er den menneskelige tragedien uunngåelig. Og ansvaret hviler på lederen, alene.

Les også: