Det jødiske folket opprettet sin stat uten å spørre hva folket som bodde der mente om det

Jeg viser til Jostein Sandsmarks omtale av meg i Dagen 29. april. Dette ordskiftet om Israels rett til landet begynner å gå i rundgang og vi står i fare for å gjenta oss selv. Jeg får nå gi meg, men la meg foreta en oppsummering.

1. Guds ord er et levende ord. Det betyr at profetenes budskap var et ord primært til sin samtid. Det var ikke et dødt ord som skulle ha en tornerosesøvn i to tusen år, før det kom til anvendelse. Derfor er det misbruk å la de gammeltestamentlige profetenes ord tale om dagens Israel.

2. Like fullt står det igjen en uoppfylt rest av profetordet, og det peker på Kristus. Her kommer Jesu ord til anvendelse om at profetene hadde sin tid til døperen Johannes, fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike (Luk 16,16). Betegnende nok har Sandsmark ingen referanse til Det nye testamente.

3. Folkeretten har også blitt trukket fram for å gi Israel rett til hele det gamle mandatområdet Palestina, som Storbritannia i sin tid fikk som ansvarsområde av Folkeforbundet (1920–1946). Dette er å bruke et foreldet folkerettslig argument. Folkeretten er dynamisk og det er en avtalerett mellom nasjoner. FN har avløst Folkeforbundet.

Vi kan ikke se bort fra FN-pakten (1945) som Israel har undertegnet. Ett av prinsippene her er folkenes rett til selvbestemmelse. Denne retten til selvbestemmelse har Israel nektet det palestinske folket. Det jødiske folket opprettet sin stat uten å spørre hva folket som bodde der mente om det. Den nåværende israelske regjering går også imot en tostatsløsning.

4. I Jesu samtid ble noen anklagd for å være opptatt av å gi tiende av mynte, anis og karve, og forsømme det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt 23,23). Jeg tenker på dette når jeg leser alle de som skriver om endetida og om profetiene og dagens Israel. Har de forvillet seg bort i en blindgate, der en blir blind for Jesu ord i bergpreika: Salig er de som skaper fred, og salig er de som hungrer etter rettferdighet?

Det er ord som får Frans av Assisi til å be: «La meg bringe forsoning der strid rår.» Det er vel dette som er vår oppgave som kristne, og jobbe for fred, være med på å skape en rettferdig løsning for alle parter i denne konflikten.

5. Indirekte opplever jeg at Sandsmark anklager meg for antisemittiske holdninger. Det har blitt et vanlig grep i denne diskusjonen, å anklage kritikk av Israel som antisemittisme. Det har nærmest gått inflasjon i begrepet. Men det presiseres ikke hva som menes. Jeg er riktig nok verken tilhenger av dagens israelske høyreregjering, eller av sionismen og settlerne på Vestbredden. Men jeg har sympati med mange jødiske stemmer, som er i opposisjon til den rådende høyresionismen. Jeg leser deres stemmer med interesse i den engelske utgaven av den israelske avisa Haaretz.

Videre vil jeg være solidarisk med det palestinske folket, som lider mest i den pågående konflikten. Jeg har liten sans for både Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Jeg synes synd på det palestinske folk som mangler et levende demokratisk styresett. De lider under israelerne og under sine egne ledere. De er «forkomne og hjelpeløse som sauer uten gjeter» (Matt 9,36). Det var en slik folkemengde Jesus fikk inderlig medfølelse med.

6. Dette handler ikke bare om bibelbruk, men også bibelmisbruk. Bibelen har opp gjennom historien blitt brukt til å legitimere både menneskelige maktstrukturer og menneskelige maktovergrep. Det siste er en reell fare i dag, at vår bibelbruk legitimerer den israelske hærens maktovergrep overfor palestinerne. Selv amerikanerne, som normalt er Israels mest lojale venner, reagerer på måten den ultra-ortodokse kampbataljon Netzah Yehuda, som er en del av den israelske hæren (IDF), oppfører seg på Vestbredden.

Bibelbruken som lar profetord i GT legitimere dagens statsdannelse av Israel, er uheldig. Hvor skadelig den er, kan vi se i framgangsmåten til de sionistiske settlerne på Vestbredden. De går ikke av veien for å trakassere og terrorisere palestinere som har bodd der i generasjoner. De gjør det fordi «Gud har gitt dem dette landet». De vil fordrive palestinerne bort fra landet. Vi ser her en bibelbruk på ville veier. Den bryter, ikke bare med bibelsk etikk, men med all etikk, for den setter deres forståelse av «guddommelig rett» over etikken.

Kan det vera nokon tvil om at jødane skal få sitt eige land?