Det kan ende med mageplask for Trettebergstuen

Det koker rundt regjeringens forslag til lovforbud mot såkalt konverteringsterapi. En rekke viktige høringsinstanser har advart regjeringen mot å fremme lovforslaget i sin nåværende form. I tur og orden har tungvektere som Norsk Redaktørforening, Riksadvokaten og Norsk institusjon for menneskerettigheter sagt fra om at forslaget vil innskrenke trosfrihet, ytringsfrihet og retten til privatliv.

Fra før av har også tidligere statsminister Erna Solberg ment at forslaget kan føre til at «troende mennesker ikke lenger vil tørre å snakke om tvil om ens legning i religiøse sammenhenger». Og etter en svært nølende start har KrF-leder Olaug Bollestad også kommet på banen og signalisert at partiet hennes ikke kan støtte forslaget slik det nå er innrettet.

Hva opposisjonen på Stortinget mener, gjør kanskje ikke så stort inntrykk på likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap). Da er det nok et større problem at de kritiske røstene også begynner å komme fra det partiet hun deler regjeringskontorer med.

Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har nylig svart på et skriftlig spørsmål fra tidligere nevnte Bollestad. KrF-lederen ville vite hva Justisdepartementets lovavdeling mener om regjeringens forslag. For da den forrige regjeringen, som Bollestad selv satt i, skulle fremme et lovforslag om forbud mot konverteringsterapi, konkluderte nemlig lovavdelingen med at det ville være i strid med menneskerettighetene å hindre samtykkende voksne å motta den hjelp de måtte ønske på dette området.

Til tross for dette har Trettebergstuen sendt lovforslaget sitt ut på høring. Og hun har også offentlig gitt uttrykk for at Justisdepartementets lovavdeling har «velsignet» forslaget.

Det viser seg imidlertid ikke å stemme. For i sitt svar skriver justisminister Mehl at det er «rettslig uavklart hvilke grenser Grunnloven og Norges menneskerettslige forpliktelser oppstiller for adgangen til å innføre et forbud mot konverteringsterapi». At en statsråd fronter et forslag som faktisk kan være i strid med både Grunnloven og menneskerettighetene, er lite tillitvekkende. For å si det forsiktig.

Stortingsrepresentant Jenny Klinge er en annen sentral Senterparti-politiker som ikke er synlig imponert over det egen regjering har sendt fra seg. I et intervju med Minerva sier hun at hun forutsetter at regjeringen nå endrer lovforslaget i tråd med de innspillene som har kommet i høringsrunden. Klinge mener det er en selvfølge at vi ikke kan vedta «lover som er i strid med Grunnloven».

Klinge har særlig markert seg i debatten om kjønnsskifte. Hun håper og tror at den nye loven ikke skal gjøre det forbudt å si til noen at de bør falle til ro i sitt eget kjønn. Men lovforslaget i sin nåværende form vil forby forsøk på å endre eller undertrykke både en persons seksuelle orientering og kjønnsidentitet.

Det er i det hele tatt ganske merkelig at det regnes som en fortjenstfull handling å veilede mennesker som er i tvil om egen legning, i homofil retning. Men å gjøre det samme i heterofil retning skal altså bli betraktet som en straffbar forbrytelse.

Ministeren er faktisk selv forfatter av en bok som har et slikt perspektiv, å veilede mennesker til å bli homofile. I 2017 ga hun ut boken «Homo» som hadde undertittelen «for deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo».

Hvis man er heterofil og har lyst til å bli homo, så kan man skaffe seg instruksjonslitteratur forfattet av likestillingsministeren vår. Men hvis det skulle være omvendt, så trues altså den som veileder med opp til seks års fengsel. Med hilsen fra den samme likestillingsministeren.

Det er også fullt ut tillatt å utføre kirurgisk eller medikamentell behandling som endrer en persons kjønn. Og det medisinske personellet kan ikke bli stilt til ansvar for psykiske skader som personen som fikk inngrepet utført måtte oppleve.

De stadig flere såkalte angrerne, de som prøver å få omgjort et kjønnsskifte, har altså ingen muligheter til å få straffet de som var ansvarlige for det som ble gjort mot kroppene deres. Kirurgens skjæring i kjønnsorganer eller behandlende leges utskriving av hormonbehandling, er juridisk sett urørlig selv om pasienten skulle få psykiske problemer.

Men med sjelesorg, bønn og bibellesning forholder det seg altså helt annerledes. Der er skadevirkningene ifølge Trettebergstuen så store at politi, påtalemyndighet og rettsvesen må i aksjon.

Det slette forarbeidet som Trettebergstuen gjorde før hun sendte loven ut på høring, vitner om at det i denne saken har vært viktigere for henne å opptre som homoaktivist enn som ansvarlig politiker.

Forhåpentligvis ender det med et realt mageplask.