Det kirkelige fredsdiplomatiet i Ukraina

Folk flest i Ukraina har lav tiltro til myndighetene, men ofte stor tillit til kirkene. Dette er noe av forklaringen på at det ukrainske Rådet for kirker og religiøse organisasjoner spiller en ualminnelig viktig rolle akkurat nå.

En rekke ukrainske medier spår at en invasjon kan komme så snart OL i Beijing er ferdig på søndag. Andre tror det kan komme før.

100.000 russiske soldater er utplassert langs Ukrainas grense, samtidig som Russland er i ferd med å avslutte militærøvelser i Hviterussland og Svartehavet. Vestlige land evakuerer ansatte på ambassadene i hovedstaden Kiev.

– Jeg vil ikke si at det det er fullstendig panikk, men det gjør oss selvsagt stresset når vi hører på tv at ambassader evakueres, sier Anatoliy Raychenets på mobil fra Kiev.

Raychenets er assisterende generalsekretær i Det ukrainske bibelselskapet, som for tiden leder det religiøse rådet. Fra kontorvinduet kan han selv se at noe er i gjære.

– Mandag morgen står bilene alltid i kø inn til Kiev, fordi så mange skal på jobb. Slik var det ikke denne uken. Da var det kø ut av byen, sier han.

Raychenets har selv venner som i disse dager forlater hus og hjem for andre gang på mindre enn syv år.

– De sier at de aldri hadde trodd at det kunne bli krig i store, moderne byer som Donetsk og Luhansk. Men så kom krigen likevel. De mistet alt de eide. Mange mistet også familiemedlemmer. Nå flykter de lenger vest, til byer som Lviv, forteller han.

I 2015, året etter at Russland annekterte Krim-halvøya og det brøt ut krig mellom russiskstøttede separatister og Ukraina, reiste jeg til den ukrainske fronten i øst med Anatoliy Raychenets og bibelmisjonsleder i Det norske bibelselskap, Bernt Greger Olsen.

Til fronten med ullsokker og bibler

Vi vasset gjennom gjørme ut til skyttergravene i et skogholt nær byen Slavjansk. Vi møtte slitne soldater i forlegninger og sårede på militærsykehus.

Over alt så vi scener som minnet om fotografier fra 2. verdenskrig; militærkolonner, piggtråd, bygninger med kulehull og sykehus som var bombet i stykker. Men det var ikke spor fra 1940-tallet vi så. Det var ferske ødeleggelser fra en krig som pågikk midt i vår tids Europa.

– Vi hadde aldri trodd at det kunne bli krig i Ukraina, sa Ala, en av fem unge mødre jeg møtte i byen Kharkiv. – Jeg mener, vi bor i Europa. I et moderne land i det 21. århundre. Slikt skal ikke kunne skje, tilføyde hun.

Så skjedde det altså likevel. Sommeren 2014 gikk luftvernsirenene. Bombene begynte å falle. Panservogner rullet tungt gjennom gatene, og mødrene opplevde at grunnen ble revet vekk under føttene deres.

– Jeg klarer ikke å sette ord på hvor ille det var. Vi krøp ned i kjelleren. Der satt vi og ventet til morgenen kom. Det var kaldt og fuktig. Guttene mine bare gråt og gråt.

– Jeg tryglet Gud om at han måtte forbarme seg over oss, fortalte hun.

Her ber ukrainske kristne for fred

Tryglet Gud gjorde også en liten flokk på Sentralplassen i Kharkiv. Fra krigen nådde byen, hadde de bedt hver eneste morgen klokken syv. De la seg på kne på de harde brosteinene og bad om fred. Da vi møtte dem i desember 2015, hadde de bedt i 657 dager.

Ukrainske kristne ber fremdeles om fred. Førstkommende søndag inviterer protestantiske og evangeliske kirker til et stort, felles bønnemøte i Kiev – på OLs siste dag.

De øverste lederne i disse kirkene er med i Rådet for kirker og religiøse organisasjoner. Det samme er Den ortodokse kirke i Ukraina – Kievpatriarkatet, Den ukrainske ortodokse kirke – Moskvapatriarkatet, sjefrabbineren og øverste leder for muslimene.

Rådet ble etablert kort tid etter at Ukraina ble selvstendig i 1991. Det var landets første president, Leonid Kravtsjuk, som tok initiativ til opprettelsen, fordi han ønsket en samtalepartner og lyttepost inn i de religiøse miljøene.

Rådet ble viktig av flere grunner. Det ble en bro mellom myndighetene og folket, og det bidro til større enhet mellom trossamfunnene.

Den ortodokse kirken som er under Moskva-patriarkatet, anerkjenner ikke Den ortodokse kirke i Ukraina (Kievpatriarkatet), som brøt ut i 1992. I Rådet for kirker og religiøse organisasjoner sitter representanter for disse kirkene like fullt ved samme bord.

Situasjonen i Ukraina fører til større behov for bibler

Det var håpet om at kirker og trossamfunn i Ukraina kunne bidra til å skape fred og forsoning, som var bakteppet da de ble invitert til dialogkonferanse i Oslo i september 2014.

Fra Ukraina og Russland kom nær 40 ledere for kirker og andre trossamfunn sammen på Oslo Plaza, med Det norske bibelselskap som vertskap og med støtte fra Det norske utenriksdepartementet.

Dette skjedde samtidig som propagandaen i de to landene ikke bare splittet russere og ukrainere, men også gikk tvers gjennom kirkelandskapet.

– Propagandaen er blitt det tyngste våpenet i konflikten mellom Russland og Ukraina, sa Pavel K. Baev, forskningssjef ved Prio, til Dagen like før konferansen.

Han mente det ble skapt et skremmebilde av relasjonene mellom russere og ukrainere i Ukraina som var svært langt fra realitetene.

På det religiøse toppmøtet i Oslo greide de religiøse lederne likevel å bli enige om en felles erklæring der de krevde at religionsfriheten måte respekteres, også i krigssonen i Øst-Ukraina. De tok avstand fra all vold mot kirkelige ledere, lekfolk og mot religiøse bygninger i regionene Donetsk og Luhansk.

Kirkeledere vil fortsette dialogen etter toppmøte

Videre oppfordrer de partene i konflikten til ikke å tillate tortur, kidnappinger, plyndring og handlinger som krenker menneskeverdet. Og de ba folk fortsette å be for situasjonen i Ukraina.

Så kan en spørre seg hva konferansen førte til. Innfridde den forventningene? Klarte kirkelederne i Ukraina og Russland å bidra til fred og forsoning? Sett på avstand kan det være vanskelig å få øye på resultatene.

Konflikten i Øst-Ukraina har fortsatt, selv om det i perioder har vært rolig. 1,5 millioner ukrainere er fremdeles internt fordrevet og nær 14.000 har så langt mistet livet i konflikten, ifølge CNN. Og nå står Europa i den farligste situasjonen siden den kalde krigen.

Dialogen som startet i Oslo mellom religiøse ledere på ukrainsk og russisk side, har imidlertid fortsatt. En bør ikke se smått på at religiøse ledere med sine store nettverk faktisk snakker sammen og slik trolig får litt større forståelse for motparten.

Samtidig som konflikten mellom de to landene har eskalert det siste året, har også det religiøse rådet i Ukraina demonstrert sin betydning.

Rett før jul møtte statsministeren rådet sammen med seks ministre. En uke senere kalte presidenten hele rådet inn til møte på sitt kontor. I forrige uke tok forsvarsministeren kontakt. Han ville, ifølge Bibelselskapet, snakke om hvordan kirkene kunne bidra til fred og roe befolkningen.

Rådet har fått en posisjon. De opplever å bli lyttet til. Mens verden prøver å analysere seg frem til hvilken dag invasjonen kan skje, skriver de ukrainske religiøse lederne brev direkte til president Putin og ber ham avstå fra krig.

– Vi ber ham handle klokt og ikke starte en krig som vil koste mange liv, opplyser Anatoliy Raychenets.

I brevet ber de også sin egen president og den russiske om å utveksle krigsfanger.

Slik fortsetter Ukrainas religiøse fredsdiplomati.

På et av rådets krisemøter nylig, skal de religiøse lederne ha følt seg maktesløse. De opplevde at bare et mirakel kunne redde landet fra full krig. Da kom sjefrabbiner Moshe Reuven Azman med et forslag som kunne samle landets kristne, jøder og muslimer i felles bønn.

– Han foreslo at vi alle skulle be Bibelens Salme 31, forteller Raychenets. – Denne salmen som er formulert slik at alle kan be den. Selv om den er skrevet for flere tusen år siden, er det som om den er skrevet for Ukraina i dag.

Når jeg spør Anatoliy Raychenets om han mener de religiøse lederne fremdeles er i stand til å bidra til fred og forsoning, svarer han bestemt ja.

Han sier også at det akkurat nå ville være svært kjærkomment om den norske ambassaden i Kiev ville være moderator for et nytt møte mellom religiøse ledere fra Russland og Ukraina.