Det kirkelige hamskifte – og kristensosialistene

Det er skjedd et kirkelig hamskifte i Norge (Rune Slagstad). Den norske kirke er i dag venstreorientert, feministisk, engasjert av miljøvern og «den tredje verden». For førti til femti år siden var det annerledes. Endringen skyldes en prosess som begynte for lang tid siden. Kristensosialistene har formatert dens (foreløpige) avslutning.

På 1880-tallet ville professor Gisle Johnson redde Norge som en «kristen stat». Den politiske «radikalismens» omforming av stat, samfunn og kultur måtte stanses, mente han. Men størstedelen av det lavkirkelige vekkelsesfolket unnlot å gi ham støtte, trass i at han var den dominante lederen av indremisjonen.

Johnsons teologiske profil var tvetydig. Han var en konservativ bekjennelsestro lutheraner som fastholdt Grunnlovens lutherske statsreligion (Grl § 2). Samtidig var han moderne og gikk inn for organisert lekmannsarbeid innen statskirkens rammer. For Johnson var teologien et teoretisk uttrykk for den troende personlighetens bevissthetsliv. Den virkelig troende var fylt av vekkelsens omvendelses- og botserfaring som var forankret i Skriftens og bekjennelsens sannhet.

Denne pietistiske erfaringsteologi levde videre bl.a. hos O. Hallesby, den viktigste teologen under norsk mellomkrigstid, som var professor ved MF og leder av den lavkirkelige indremisjonen.

For indremisjonen var det i vennesamfunnet av de troende, organisert i foreningen, man fant Guds menighet. Samtidig var man stats- og samfunnslojal, man ønsket å sikre restene av den kristelige staten. Statsreligion burde gjennomsyre samfunn og kultur. Det var et vanskelig prosjekt i et liberalt demokrati («Venstrestaten»), som hadde frihet, toleranse og pluralisme som politiske ideal – også for livet i statskirken.

Klerikal påvirkning av stat og samfunn smakte for mye av embetsmannsstaten, som var nedkjempet alt i 1884. Derfor ble det utviklet en politisk teologi som var i pakt med vekkelsens troserfaring. Samfunnet skulle endres ved pedagogisk innsats gjennom frie kristelige skoler. De skulle gi kristen ungdom faglig kompetanse, men også fostre de unge i et liv som «gjenfødte «personligheter. Målet var at disse skulle overta viktige stillinger i samfunnet for på den måten å kunne fremme kristne verdier i folkeliv og politikk.

Dette rekristianiseringsprogrammet kalte Hallesby for «landsvekkelsen». Da KrF fikk sitt gjennombrudd i 1945, var det «landsvekkelsens» strategi partiet fulgte.

Den sosialdemokratiske enhetsstaten («Arbeiderpartistaten») som var på plass kort etter 1945, begynte straks å omforme samfunnet etter sin ideologi. Statsreligionen skulle ikke lenger være bærende for stat og samfunn. Det skulle tuftes på vitenskapelig rasjonalitet, opplysning, frihet og toleranse og en politisk økonomi som vel var kapitalistisk, men politisk styrt og kontrollert ved statlig innsats. Det var lite å stille opp mot en slik politikk.

I 1969 mistet Den norske kirke sin kirkelige opplæring av de døpte gjennom den offentlige grunnskolen. Veien var begynt mot dagens KRL-fag.

I løpet av 1970-tallet brøt statlig lovgivning definitivt med sin forankring i kristen tradisjon («Lov om selvbestemt abort» av 1978). Det ble klart at statsmaktens religionsforpliktelse (Grl § 2) bare var til innvortes bruk i Den norske kirke. Den alminnelige lovgivning var ikke underlagt noen kristen forpliktelse (Høyesterettsdommen i Knudsensaken 1982). Hvordan skulle Den norske kirke møte denne sekularistiske utfordring? Hadde den en dugende politisk teologi?

Etter 1945 kom det en renessanse for den lutherske to-regimentslæren. Den gjorde et skille mellom stat og kirke naturlig og kanskje nødvendig. Ikke etter mønster av biskopenes og prestenes brudd med nazistaten i 1942, for nå var man ikke «i bekjennelsen situasjon». Reformbevegelsen i Den norske kirke søkte en politisk løsning. Den måtte selvsagt bli på statsmaktens premisser og forankret i dens politiske filosofi. Med den nye Grunnlovens § 16 kom det en statsrettslig og kirkepolitiske løsning..

Grl § 16 slår fast at det skal råde religionsfrihet i Norge. Men staten understøtter samtidig Den norske kirke, som en evangelisk-luthersk folkekirke. Det forutsettes at dens ordning er demokratisk. I pakt med det demokratiske likhetsideal skal «alle tros- og livssynssamfunn» støttes på lik linje med Den norske kirke.» Den norske kirke er konstitusjonelt og økonomisk en «statskirke». Samtidig har den et indre selvstyre, frihet til å utvikle sin lære og sin ordning, kallelsens og forkynnelsens frihet. Reformbevegelsen hadde nådd sitt mål. Og det er nå hamskiftet kulminerer. Og kristensosialister av ulike avskygninger overtar dominerende posisjoner i Den norske kirke.

Kristensosialistene var den lavkirkelige vekkelsestradisjonens ektefødte barn. Som moderne protestanter hadde de et kristendomssyn forankret i personlighetens trosbevissthet, som de ville utmynte i radikal sosialetikk. De var opptatt av Karl Marx' religionskritikk. For Marx var religionen uten virkelighetsunderlag og vil forsvinne av seg selv når samfunnets politiske økonomi ble endret. Han hadde lært av Ludwig Feuerbach at Gud ikke hadde skapt mennesket i sitt bilde, det var mennesket som hadde skapt en gud i sitt.

Teologi ble da ikke noe annet enn utsagn om mennesket. Teologi ble antropologi. Det ble da også bekreftet av protestantisk bevissthets- og erfaringsteologi, antropologisk forankret som den var. Men om det var overlevert bibelske lære om Gud og hans frelse man hadde erfart ved troen, så kunne man ha et slags forsvar mot religionskritikken. Er et slikt forsvar mulig for en kirke, som blir opprettholdt økonomisk av en moderne sekularisert stat i et samfunn bestemt av kapitalistisk markedsøkonomi og ideologisk av sosialdemokrati og liberalisme?

Under en slik økonomi selger arbeideren sin arbeidsinnsats som en vare for å få penger/lønn. Etterspørselen etter arbeid bestemmer hvor mye han kan få.

Dagens «frie» norske kirke lever under en slik økonomi og dens markedsmekanisme. Skal den leve videre, må den selge seg selv (sin tro og lære, og sin kirkelige praksis) på et kulturelt og politisk marked der liberalistisk ideologi bestemmer behovene. Da må man tømme kirkelivet for «ukurante» bibelske ideer og personer som vil praktisere dem.

Det spørs om ikke «Gud selv må skifte mening» for å bli mer markedsvennlig. Når teologi er blitt menneskets tanker om seg selv, så greier man det.