Det kollektive ubehaget

Tor B. Jørgensens syn har bred støtte både i befolkning og i presteskap. Debatten han initierte er overmoden, og gjenspeiler et stort behov for en åpen debatt rundt dette temaet. Jeg håper denne samtalen vil få lang levetid. Den bør ikke parkeres raskt av lettvinte «liten støtte i det bibelske materialet» (Henriksen og Hegstad, Vårt Land 25.10).

Det kollektive ubehaget rundt læren om fortapelsen vil i verste fall nok en gang måtte gå under jorden. Det er synd, siden Jørgensens innvendinger gir gjenklang i mange hjerter og liv. Mange vil mene at Jørgensen ikke tømmer nådebegrepet for innhold, men tvert imot legger et mer radikalt nådebegrep til grunn når han kaster nytt lys over den bibelske tanken om apokatastasis.

Jeg vil peke på flere mulige årsaker til at debatten om fortapelsen er vanskelig å avlive. Flere burde spørre hva den stadig tilbakevendende debatten er et symptom på. En mulig hovedårsak til debatten er vår dårlige forvaltning av læren om fortapelsens mulighet – og dermed av selve evangeliet.

Oppgjøret med læren om fortapelsen næres trolig av et annet og beslektet oppgjør: Det bærer i seg den dype sorgen og skuffelsen over møtet med kristen fariseisme, selvrettferdighet og dømmesyke. Alt for ofte forvaltes evangeliet med arroganse og skråsikkerhet. Enhver ny generasjon prøves mot nye testspørsmål, og svært mange må leve med at de får dommen utlevert på forskudd – av mennesker som påberoper seg Guds autoritet.

En annen mulig årsak til at debatten stadig dukker opp, er at fortapelsen – slik den er formidlet og/eller oppfattet – i stor grad mangler forankring i folks alminnelige rettsoppfatning og rettferdighetssans. At alle som av ulike grunner ikke tror skal gå fortapt, framstår for mange som totalt uforenlig med den kristne læren om godhet og nestekjærlighet.

At menneskeheten skal splittes på grunnlag av tro – helt uavhengig av livshistorie, hvem de er for øvrig, hvordan de har blitt preget og formet av sin kontekst og så videre – framstår som vilkårlighet og urettferdighet satt i system. De fleste av oss vet at det er svært tilfeldig hvem som kommer til tro (og på hva), og at godhet og rettroenhet definitivt ikke alltid går hånd i hånd.

I tillegg er tro så mangt: Hva med den usynlige og stille troen? Den ambivalente og tvilende troen? Og hva med den troen som ikke har tro på seg selv? Tro eller vantro kan ikke forbli svart–hvitt når man har kontakt med mennesker. Hva vi velger og hva vi tror på, er langt fra alltid gjenstand for bevisste, frie valg. Også her må kristen teologi forsøke å tale sant om menneskelivets kompleksitet.

Det følger relativt enkel logikk at om man aksepterer tanken om Guds eksistens, og samtidig fastholder læren om dommen, så vil man ikke med sikkerhet kunne si noe om dommens utfall. Også på dette området er vi henvist til et av menneskelivets grunnvilkår – mangelen på sikre svar.

Når det er sagt, er det imidlertid grunn til å spørre hvor vi vil legge hovedvekten i vår forkynnelse av evangeliet. Hva ønsker vi at folk skal sitte igjen med? Er fortapelsens mulighet det vi først og fremst ønsker å formidle til mennesker? Er det dette vi vil drømme om, håpe på, forsvare, løfte fram som godt?

Jeg skulle gjerne sett Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen drøfte og gå i dybden på apokatastasistanken. Jeg skulle ønske de kunne ta noen ekstra runder med engasjementet for apokatastasis. Noen runder der man tar engasjementet på alvor og forsøker å forstå hvorfor dette er en debatt som stadig dukker opp. Kanskje kunne man også tåle at denne samtalen fikk leve og utfolde seg i offentligheten for en tid?

Det er dessuten synd at oppgjøret med den dårlige forvaltningen av læren om fortapelse ikke er tydeligere og sterkere. Et tydeligere oppgjør kunne hjulpet alle dem som i et dennesidig perspektiv ser seg tvunget til å «forspille sitt liv» på grunn av blind bibeltro, destruktiv lydighetsmoral og frykt for fortapelse. Frykten for fortapelsen kan skape frykt for å leve – her og nå i Guds verden.

Egil Sjaastads svar til meg opplever jeg ikke som svar på mine spørsmål og innvendinger. Nok en gang blir konklusjonen at det ikke er mulig å komme bortenfor spørsmålet om bibelsyn. Det er ikke mulig å adressere, samtale om eller gå i dybden på andre viktige anliggender.

Bibelsynet (som i kirkelandskapet representerer kun ett av flere mulige skriftsyn) begrenser sterkt – både samtalen og ikke minst den menneskelige erfarings rolle innenfor teologien. På den bakgrunn ser jeg heller ikke poenget i å bruke tid på nok en stråmann – at det er «den bibelske forankringen» som er «problemet».

Det ville også være meningsløst for våre lesere å ta debatten ned vante og i overkant opptråkkede spor – om bibelsyn. Vi havner på et veiløst sted – det er dessverre her så alt for mange viktige debatter har en tendens til å ende.

Det var dette jeg tematiserte i mitt første svar til Sjaastad: Immuniteten mot menneskets stemme. Når spørsmålet bibelsyn settes på dagsorden – eller lurer seg inn bakveien og får trumfe debatten – har alle andre spørsmål og hensyn en tendens til å havne i skyggen.

Jeg vil likevel stille følgende spørsmål: Hva er troens objekt? Er det en ufeilbarlig Skrift eller den levende Kristus? Og vil ikke Sjaastad kunne gi meg rett i at Guds dom stadig foregripes i «bibeltroskapens» navn?

Skillet mellom vantro og troende tegnes strengt her og nå, og konstruerer Den andre. Slik foregripes dommen hver dag av mennesker som har satt seg i Guds sted – fordi troen på Skriften og ikke Kristus blir det avgjørende.