Det kristelige utelates
De som er historikere og skriver bøker må man forvente skal gi et samlet bilde av historien, og la egne meninger vike for at leserne skal få et mest mulig allsidig bilde av det som hendte.
Jeg har med interesse lest artikkelen i Dagen 20. august om kritikk av det som står på nettstedet til Store Norske Leksikon (snl.no) om den historiske Jesus.
Nå understreker jeg gjerne at det ikke kan være noen lett oppgave å få balanse i alle de tusenvis av artikler som finnes i et leksikon. Men det er grunn til å påpeke mangler for at artiklene kan bli korrigert. For 3-4 år siden kontaktet jeg SNL om mangler, for ikke å si utelatelser, når det gjelder kristenliv og religion i det hele.
Annonse
Jeg syntes det både når det gjaldt kong Olav V og også kong Haakon 7 kunne ha stått noe om deres kristelige engasjement. Det første til at det ble tatt inn en setning om kong Olavs kirkelige engasjement og kristne tro.
Da jeg jobbet i Kristelig Pressekontor gikk jeg på 90-tallet grundig gjennom flere artikler i papirutgaven av Store Norske Leksikon. Og jeg vil si at betydelige mangler og direkte feil ble funnet.
For eksempel dette: De første av de bøkene Aril Edvardsen skrev, var nevnt, men så ble det stopp, man hadde tydeligvis ikke ajourført oversikter og ikke fått med de mange bøker han skrev i senere år.
Det ble korrigert. Når det gjaldt religion i andre land, var det betydelige mangler, ajourføring manglet. Nå synes mye å være ajourført, for eksempel for Brasil og Sør-Korea. Men mye plass gis ikke religion. Kenya som har en befolkning på 47 millioner og der ca. 83 prosent er kristne, får fire linjer.
Når det gjelder artikler i tidsskrifter og bøker, er det klart at forfatter har rett til å prioritere og utelate. Men vi har lov å påpeke mangler. Professor Ernst Håkon Jahr hadde i 2015 en større artikkel i Fædrelandsvennen om statsminister Jørgen Løvland, en mann med nasjonale og internasjonale verv.
Han var en mann som ikke skjulte sin kristne tro, og ga Gud og forbønn æren for at unionen med Sverige ble oppløst på en fredelig måte. Fra et samvær i 1905 i Oslo for å feire frigjøringen fortalte Johannes Daasvand at Chr. Michelsen, som var regjeringssjef i 1905, sa: «Vi gjorde det godt, vi guttene i Karlstad».
Løvland, som selv var medlem av forhandlingsdelegasjonen, kom da med denne kommentaren: «Eg skal seie deg det, far: Det var dei truande sine bøner som berga Norge i 1905, og ikkje vi, karane i Karlstad».
Men intet er med om Løvlands kristne tro og den betydning den hadde for hans liv og virke. Typisk norsk? Kan og nevnes at det i det siste har vært en del omtale av de bønnemøtene som ble holdt i 1905 i grensetraktene, der tusenvis kom.
Annonse
I februar hvert år kan vi lese om de såkalte bønnefrokostene der de amerikanske presidentene er til stede – og flere tusen andre, politikere, redaktører, forretningsfolk. Hvem som fikk disse i gang, hører vi lite om.
Men det var den norskamerikanske metodistpresten Abraham Vereide i kontakt med Billy Graham som fikk etablert disse møtene da Eisenhower var president. Verken i professor Ole O. Moens eller forfatter Hans Olav Lahlums bøker om de amerikanske presidentene, er Vereide nevnt, ikke en gang i en fotnote.
Også i Moens siste bok om USAs presidenter, der flere nordmenn som besøkte presidenten i Det hvite hus er omtalt, er Vereide utelatt. Neppe noen nordmann har hatt større innflytelse på amerikanske presidenter og deres arbeidsdag enn Vereide.
La meg i denne forbindelse også nevne at Billy Graham og hans kone Ruth ofte var invitert til Det hvite hus enten det var republikansk eller demokratisk president. Og da ble tro og livssyn diskutert.
Ved besøk av utenlandske statsoverhoder fikk Graham og frue gjerne de mest sentrale plassene ved bordet til disse. Billy Graham prekte også i innsettelsene og i begravelsen til flere presidenter. Heller ikke dette er omtalt i de nevnte bøkene.
Stor mangel, vil mange si. Snl.no har i sin artikkel om Billy Graham med noe om hans politiske ståsted, men ingen bøker av ham skrevet etter 1984, er nevnt, heller ikke den store selvbiografien «Just As I Am».
100-årsjubileet for utvandringen til USA med skuta «Restauration» fra Stavanger i 1825 ble storslagent feiret, særlig i Minneapolis og St. Paul. Dit kom president Coolidge og gav de norske immigrantene mye ros.
På jubileumsfeiringen ble opptrinn fra norsk historie presentert. Olav Haraldsson den hellige og Hans Nielsen Hauge fikk mye plass.
Annonse
Professor Odd Lovoll skriver i boken «Norske aviser i Amerika» om feiringen og at rundt ett tusen aktører rettet søkelyset mot livet til Hans Christian Heg, kjent oberst fra borgerkrigen.
Det er bra at Heg ble minnet, men jeg skulle gjerne ha sett noe om oppslag og vurderinger som de norskamerikanske avisene kom med om den store oppmerksomhet Olav Haraldsson den hellige og Hans Nielsen Hauge fikk. Hvilken vekt la avisene på dette, eller hoppet de over å nevne det slik Lovoll gjør?
Heller ikke i Lovolls store bok «Det løfterike landet, historien om norsk-amerikanerne» er den kirkelige markeringen nevnt, men det opplyses at det ble ropt gledesrop til Tor og Odin. Får håpe de hørte det!
Hva skriver snl.no om Normisjon? Selvsagt er det meste uten tvil riktig, men det er ikke blitt med et eneste ord om den store sangbevegelsen Soul Children verken under Normisjon eller andre steder. En stor forsømmelse av professoren som er ansvarlig for omtalen. At bladet som er en fortsettelse av For Fattig og Rik og Santalen kalles Normisjon, er feil, rett navn er Agenda 3:16.
Listen over er mangler, den kunne forlenges betraktelig. Det er greit at den som er forfatter av en artikkel eller bok ikke interesserer seg for religion eller rett og slett er motstander av det.
Men de som er historikere og skriver bøker må man forvente skal gi et samlet bilde av historien, og la egne meninger vike for at leserne skal få et mest mulig allsidig bilde av det som hendte. Og her synes nok religion, for ikke å si kristenliv, å komme dårlig ut.
