Det livsviktige brorskapet

Det er en kjent sak at kvinner lettere samles for å «snakke om livet», mens det er aktiviteter som samler flest menn. Kanskje vi gutta har en naturlig kulhet som gjør at vi liksom ikke trenger å «dele liv» med hverandre?

Jeg har over mange år brent for et sentralt tema det dessverre snakkes lite om. Det er synd, fordi uten denne typen livsforsikring, kan det faktisk stå om helsa for mange menn, og i ytterste konsekvens om livet.

Sologrøfta

Ingenting betyr mer enn relasjoner. Likevel tenderer menn til å gå i minst to grøfter på dette området.

Den første er sologrøfta. Det fins nemlig en arketypisk mann som minner mistenkelig om western-legenden Clint Eastwood. Han rir sin hest aleine, og løser livets utfordringer på egen hånd.

På film framstår dette som en suksess. Han får, eller tar, de damene han vil ha, skyter fiendene sine, og står igjen som helten. Dette er en vanlig «mannedrøm» helt fra vi er små og entusiastisk erobrer verden med tresverd.

I virkeligheten er dette en farlig grøft å gå i. Det finnes menn som tar livet sitt uten å ha fortalt en levende sjel om hva de sleit med.

De fikk ikke til «å clinte» fordi det å være en «lone rider» ikke funket like bra uten et manus med lykkelig slutt. I tillegg er det heller ingen garanti for at «clinterne» har det spesielt bra, selv om verden danser etter deres pipe.

Mer sårbare

Barne- og ungdomspsykiater Sebastian Kraemer er en av flere som har funnet at menn av flere grunner er mer sårbare enn kvinner. Overrasket? Syns du kanskje vi burde skamme oss, vi som tross alt er født til å være «tøffe, usårlige, stoiske»?

Realiteten er at hvis vi ikke deler både oppturer og nedturer med noen vi er fortrolige med, er vi fort gjort i gang med å grave vår egen grav. Menns positive råskap er helt klart undervurdert i 2023, men det hjelper ikke å være rå hvis du er død.

Konegrøfta

Så til konegrøfta. Dette er menn som lener seg altfor mye på sine sosialt sterke kvinner. Jo, for de er jo, som undersøkelser viser, ca. tre ganger flinkere enn oss til å prioritere relasjoner. Er det ikke da helt naturlig at de leder an, mens vi er påheng når slekta spiser lammelår og naboer drikker kaffi?

At kvinner er spesielt gode på dette, er gammelt nytt, og verdt respekt. Men hvor ble gutta av? Skal ikke vi ta ansvar for egne relasjoner bare fordi kvinner er så velsigna gode på det?

En ting er selskapene. En skeivfordeling i ansvar her, trenger ikke å være «det verste». Det er mange nok områder hvor en mann kan ta hovedansvaret i en familie.

Men hva med dine egne kamerater? For menn som leser dette, bør det glødende kullet på hodet være merkbart nå. For hvis vi venter at andre skal ta dette ansvaret, er vi på ville veier! I tillegg er det ikke få menn som ender på bar bakke hvis kona går, fordi de glemte sine egne mens de ubevisst «satset» på hennes nettverk.

Maskuline vennskap

Gjennom livet har vi knyttet maskuline vennskap i ulike faser, helt fra barnehage til arbeidsliv. Hvis vi lar tilfeldighetene råde her, kan jeg nærmest garantere at vi ender i fattigdom når det gjelder brorskap. Forfallet kommer alltid av seg selv, også her.

Men hvorfor er vi så tilbakeholdne med å ringe bestekompisen fra videregående?

Det største hinderet for å bygge brorskap er mannens store grunnspørsmål. Det ruger nede på bunnen av våre sårbare sjeler, og preger livene våre mye mer enn de fleste av oss tør å innrømme.

Vi lurer nemlig på om vi har det som trengs for mestre livet, og spør: «Er jeg bra nok? Svaret er nei. Tenk om folk oppdager at jeg er en udugelig mann dersom jeg åpner meg for noen?»

Fordi vi ikke ønsker å bli avslørt som udugelige, gjør vi som de fleste menn: Holder oss til overfladiske bekjentskaper, mens vi ofrer nære, maskuline vennskap. Vi tenker nemlig at hvis vi åpner opp om hemmeligheter og svakheter, vil vi miste æren vår! Er det noen som kjenner seg igjen?

Svakhet binder

Det er grunnleggende sunt å beholde selvrespekten, men hør på denne: Det er svakhet som binder mennesker sammen, ikke styrke! I den kan vi møte hverandre med livsnødvendig nåde, og styrkes til å møte livet i alle fasetter fra det sinnssykt gøye til det ekstremt krevende.

De glemte kristne svarene på mannens problemer

Det er ikke verre enn at den første åpner seg, men hvem tør? Jeg pleier å si at mot er å fortsette på tross av frykt. Hvis flere norske menn aktiverer sitt sosiale mot, vil vi framover kunne se et styrket brorskap reise seg fra Nordkapp til Lindesnes! Da kunne vi sagt at vi hadde børstet støv av den glemte livsforsikringen.

Alle menn trenger nemlig å svare på følgende spørsmål: Hvem er din bande, din heiagjeng, ditt «Band of Brothers»? Tenk å få være seg selv, fullt ut, sammen med brødre?

Det er disse du først deler hele livet med, før dere rakrygget klekker ut drøye planer for å skape en bedre verden for koner, barn, lokal- og storsamfunn!

Dei er far og son – likevel kallar dei kvarandre venner

Det høres irriterende mandig ut i mine ører. Hva tenker du? Lykke til med et liv i brorskap.