Det må jobbes litt hardere i motvind

Styreleders tale Rådsmøtet i Norges Kristne Råd, Lillestrøm 15. september 2021.

Endelig kan vi møtes! Fysisk. Pandemien har gitt oss en påminning om hvor godt det er å se og ta på hele mennesker – ikke bare se endimensjonale ansikter på en skjerm. Jeg har gledet meg til å møte dere og til igjen få oppleve at vi hører sammen. For det gjør vi, selv om mange av oss ikke har møttes før.

Enhetens velsignelse

Det som binder oss sammen i Norges Kristne tro (NKR) er at vi deler troen på den treenige Gud. Det ble vi mint om i gudstjeneste i morges. Vi er alle gitt samme oppdraget: forkynn nåden i Jesus Kristus! Vis verden hvem Gud er når dere elsker hverandre og deres neste.

Oppdraget må vi utføre sammen her hjemme, samtidig som nesten alle kirkene i NKR har nære bånd til kirker i andre deler av verden. Det som holder dette verdensvide kristne fellesskapet sammen, er ikke noe vi rår over, enheten er gitt oss av Gud.

Vår oppgave er å synliggjøre den - for at verden skal tro (Joh. 17 – økumenikkens lille bibel). Å synliggjøre enheten visuelt og konkret – og ikke bare snakke som om den som en metafysisk eller himmelsk enhet, er et oppdrag – men først og fremst er det en velsignelse.

Fordi enheten er en gudegave, tåler vi godt at kirkene og enkeltkristne er uenige om mangt. Vi er ikke samlet i NKR fordi vi er like eller enige, verken i teologiske eller sosialetiske spørsmål. Tvert imot. Vi har et mangfold av meninger og tradisjoner, og vi er organisert på forskjellige måter.

Men vi takler og tåler disse forskjellene, fordi vi har en grunnleggende tillit til hverandre og forståelse for de ulike kirkenes egenart. Vi har lang og god tradisjon i NKR for å respektere og håndtere at vi kan lese de samme bibeltekstene og likevel forstå dem ulikt. Åpenhet og ærlighet om det som oppleves krevende hos hverandre - for det finnes - håndteres i lys av kjærligheten som binder oss sammen som kristne.

Hensikten med økumenisk samarbeid er ikke å overbevise hverandre om hvem som har rett, men å erkjenne at vi alle har forstått noe, og ingen har forstått alt. Evangeliets mysterium er større enn alle våre innsikter til sammen. Velsignelsen er å erfare mer av Guds rike, når vi deler av vårt eget og tar imot fra andre.

Gud har gitt hele sin kirke i oppdrag å ta vare på skaperverket og fremme fred og rettferdighet. Kirkene i NKR har stått sammen i arbeidet med klima- og miljøspørsmål.

Vi har et langvarig engasjement for trosfrihet, og vi har løftet fram flyktningers menneskeverd og behov for beskyttelse. Gjennom vår årlige «Global uke» setter vi rettferdighet på dagsorden. NKR har som motto at «det vi kan gjøre sammen – det gjør vi sammen». I dette arbeidet har det vært lett å samarbeide, fordi vi deler det kristne synet på mennesket og på naturen.

Jo mer vi deler – jo mer får vi – og jo mer erfarer vi Guds velsignelse og kjærligheten til hverandre og til alle mennesker! Jeg gleder meg alltid til møte i NKR – fordi jeg fornemmer noe av dette – og det gjør godt.

Kirke i en annerledes tid

Dette er tittelen på NKRs årsskrift for 2020. Vi skal snakke mer om det å være kirke under pandemien senere i dag, så jeg skal ikke bruke mye tid på det nå. Men jeg må få takke Erhard og din fantastiske stab for måten dere har loset NKR gjennom en svært krevende tid.

Kirkene har nytt godt av det omfattende - og til tider svært arbeids­krevende og stressete arbeidet- dere har gjort for å informere om de til enhver tid gjeldende smittevernregler.

Dere har gjort en solid jobb med sosiale medier, og snudd dere rundt og fått i stand strømming av gudstjenester og ulike arrangementer. Smittevernsarbeidet har bidratt til å styrke samarbeidet med Den norske og med samarbeidsrådet med tros – og livssynssamfunn. NKR har også stått sammen med andre trossamfunn i Norge og reagert overfor myndighetene når smittevern og trosfrihet kunne kollidere.

Takk også for hvordan dere er med på å synliggjøre NKR i samfunnet gjennom aktuelle kronikker og debattinnlegg i aviser og gjennom NKRs digitale flater. Dere har sørget for en god balanse mellom gudstjenester og forkynnelse og digitale aktiviteter som Global uke og rettferdskonferanse.

NKR bidrar til at kirkene i Norge nå forbindes med klimaengasjement, kamp for trosfrihet og rettferdig behandling av konvertitter, asylanter og flyktninger. Det er flott!

Stor takk også til styret og til alle dere andre som bidrar til å styrke fellesskapet vi har i NKR og det vitnesbyrdet vi gir ut i samfunnet. Som styreleder er jeg utrolig stolt av hva vi får til sammen i NKR.

Jeg merker meg at myndigheter, politikere og media i økende grad henvender seg til NKR for å få kommentarer. Erhard er blitt en kjendis, det er lett å kontakte.

NKR blir sett på som et kompetansesenter for tro – og livssyn i Norge, og det skal vi videreutvikle. Det er tross alt kirken som har definisjonsmakten på hva som er kristen tro og verdier. Det må vi fastholde.

Under gjennomgangen av årsmeldingen skal jeg komme nærmere inn på de ulike arbeidsområdene i NKR.

Å være kristen i verdens beste land

FN har gang på gang kåret Norge til verdens beste land å bo i. Vi nyter trygghet, frihet, velferd og rettssikkerhet som de fleste mennesker i verden ikke er forunt.

Vi har kristendommen skrevet inn i Grunnloven som verdien samfunnet skal bygges på sammen med humanismen. Og – forunderlig nok i internasjonal sammenheng – får vi offentlig støtte til å drive kirker og kristne organisasjoner.

Likevel er det ikke takknemlighet som preger en del kristnes opptreden i media for tida. Snarere bekymringer for sekularisering og normoppløsning – og ikke minst over en økende kunnskapsløshet om kristendom blant folk flest.

Enkelte opplever at deres ytrings- og handlingsrom fro å hevde kristne synspunkter og aktiviteter innskrenkes. Kristne barn og ungdommer melder at de kjenner seg utenfor og kvier seg for å flagge sin tro.

Slik skal vi ikke ha det – dette må vi ta på alvor. Hvis kristne opplever seg som en utsatt minoritet og kjenner utenforskap i det norske samfunnet – da er det noe aldeles galt som er i ferd med å skje.

Dette er en oppgave for vårt fellesskap i NKR. Vi må finne ut av hva som er faktiske hindringer for en frimodig kristne tro i landet vårt, og hva som er opplevd uten­forskap fordi storsamfunnets verdier i mindre grad enn tidligere samsvarer med det vi ofte kaller «tradisjonelle kristne verdier».

Det å møte motstand og måtte forsvare upopulære minoritetssynspunkter, er ikke det samme som at kårene for trosfrihet er blitt mindre. Det må bare jobbes litt hardere i motvind.

Samtidig må vi selvsagt ta til motmæle når kristen tro og verdier sjikaneres og neglisjeres, enten det skjer i media, i skolesammenheng, av politikere eller i andre sammenhenger. Og vi skal aldri tåle at noen trakasseres og mobbes for sin tros skyld, enten det skjer i vårt eget nærmiljø – eller i andre deler av verden. Jeg ønsker at vi setter denne problematikken høyt på dagsorden i NKR i tida framover.

NKR-kirkene har et sterkt engasjement for trosfrihet rundt om i verden og vi samles til fakkeltog for forfulgte i høstmørket hvert år. Jeg har møtt kristne i ulike deler av verden som risikerer grov diskriminering, både sosialt og i lovverket.

For noen år siden møtte jeg en kirkeleder fra Irak i Genève. Han spurte meg: vil du komme og besøke meg i Bagdad? Jeg nølte, dette var like etter at kirker var blitt sprengt av religiøse terrorister. Han så litt trist på meg og sa, hva er solidariteten din verd om du ikke vil besøke meg?

Lyset oppå bøtta

«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket» sa den kinesiske vismannen Konfucius. Eller som Jesus sa det: Sett ikke et lys under en bøtte?

Jeg fant en refleksjon på Oversetterforeningens nettside over dette uttrykket: «Det er vel ikke riktig å si at noen setter noe under ei bøtte; det riktige vil være å sette noe oppi bøtta. Men dette er den bokstavelige betydning.»

Dette fikk meg til meg til å tenke. Mon tro om ikke vi kristne Norge setter lyset vårt oppi bøtta. Lyset kan skimtes, men det kan knapt merkes på avstand. Vi må støtte hverandre til å få frimodighet til å skinne – og å sette lyset oppå bøtta – slik at det skinner både for oss selv og for andre.

NKRs medlemskirker omfatter om lag 75 prosent av Norges befolkning. Kirken har verdens beste fortelling – om nåden i Jesus Kristus. Vi har kirker og forsamlingshus i hver by og bygd.

Vi forvalter en kristen kulturarv som har bidratt til å bygge et av verdens beste samfunn. Vi er satt til å forvalte dette videre.

Kanskje skal vi være litt mer frimodige. Kan vi ikke oppmuntre hverandre til å snakke høyt og tydelig om det vi – på tross av våre teologiske og verdimessige forskjeller – er helt enige om.

Skal vi ikke stå opp og forsvare hverandre – heller enn å kritisere hverandre i media? «Se hvor de elsker hverandre», ble de sagt om de første kristne. Mon tro hva de sier om oss?

Jesus har lært oss hva som skaper gode mellommenneskelige relasjoner og fellesskap. La oss støtte opp om de gode fellesskapsverdiene vi har i Norge.

NKR-kirkene og kristne organisasjoner gjør en formidabelt diakonal innsats for samfunnets svakeste, for rusmisbrukere, alenemødre, ensomme og syke, for papirløse asylanter og for nye nordmenn som trenger nye venner.

Kirkene driver et stort barne- og ungdomsarbeid, for ikke å snakke om alle korene og kulturaktiviteter. Vi er i kontakt med flertallet av norske ungdommer gjennom konfirmasjonstida.

Kirkene er landets største sivilsamfunnsaktører. Gjennom våre internasjonale søsterkirker og partnere driver vi også et utstrakt misjons – og utviklingsarbeid. Vi er med på å bygge både kirker og skoler, sikre helse og støtte medmenneskers kamp for frihet og demokrati.

La oss vise fram hva vi gjør – vi har veldig mye å være stolte av. Vi bor i et land med full frihet til å forkynne evangeliet, både med ord og handling. Vi er blant verdens rikeste folk. La oss bruke det handlingsrommet vi har.

Freden og rettferdighetens pilegrimsreise

Ble dere litt matte nå, med tanke på alle oppgaver dere burde ta fatt på?

Gud satte Kirken til å være hans redskap på jorda. Gud kaller oss til å forkynne evangeliet – både for naboen og ut over i hele verden. Vi er satt til å forvalte skaperverket og fremme rettferdighet.

Jeg har som nevnt, skjønt litt mer av å gruble over oversettelser. Etter general­forsamlingen til Kirkens Verdensråd i Busan, Korea, i 2013, ble alle medlemskirkene, andre kirker og partnere og alle mennesker av god vilje, invitert med på en global pilgrimsferd.

Det skulle være en «Pilgrimage of Justice and Peace». Vi strevde med ordet «of» da vi skulle oversette uttrykket på norsk. For hvem er subjekt i dette uttrykket? Vi endte med å oversette til «Freden og rettferdighetens pilegrimsreise.»

Det er freden og rettferdigheten som er på reise i verden – og vi inviteres til å bli med på reisen. Det vi si det er Gud selv, freden og rettferdighetens Gud, som er på ferde.

Når vi ber «La riket ditt komme» så er det i tillit til at det ikke er vi som får det til å skje, men Gud som utruster oss til å være med i hans misjon. Kraften kommer fra Gud – vi kan ikke framskaffe den – bare bruke av den.

For meg har det vært både trosstyrkende og energivende å bli minnet om at jeg er et redskap i Guds hender – og at han trenger meg om Guds rike skal bryte fram.

Han trenger oss. Vi trenger hverandre. Pilegrimsreisen er et folketog – et fellesskap, ikke en ensom vandring.

Troen er å legge merke til når livskreftene overvinner ondskapen. Det har skjedd mange ganger i historien – og det skjer rundt oss i dag.

Vi har ansvar for hvordan vi velger å fortolke ting som skjer. Leter vi etter mørke og forfall – eller ser vi etter det gode som finnes.

Midt i lidelsene, pandemier, naturødeleggelser og elendighet, finnes det alltid lysglimt. En av mine siste reiser før pandemien gikk til Fiji. Jeg var der som pilgrim i regi av KVs Pilgrimage of Justice and Peace.

Vi besøkte en gammel, rynkete dame (etterpå fikk vi vite at hun var horemamma) som bodde i et stusselig hus i et slumområde. Gjørma fløyt rundt beina våre og det var trangt i det lille oppholdsrommet.

Men Jesus var der, både i juggelpynten på plastjuletreet og på bildet på veggen. Jesus så på den gamle damen. Vi bad samen og delte et gudsord, Troen gjorde hverdagen hennes mulig å holde ut – og håpet om et bedre liv fantes i glimtet hun hadde i øyet da hun snakket om Jesus.

Troen er å vise at lyset alltid finnes, om det så bare er et streif av dagslys på et falmet Jesusbilde i et skur.

Gud trenger oss, og vi trenger hverandre, for at lyset ikke kveles under bøtta eller blafrer svakt oppi den. Vårt oppdrag er å sørge for at lyset står stødig oppå bøtta slik at lyset skinner klart og sterkt.

Guds lys vinner over mørket. Det er sannheten vi i NKR et samlet om – og det er på det grunnlaget vi skal jobbe sammen videre.