Det må være mer enn skuffelsen som samler

Mandag denne uken var det undervisningsdag i regi av Frimodig kirke i Bjørgvin bispedømme. De definerer seg selv som et «nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke», og har blitt til som en slags kontrast til kirkepartiet Åpen folkekirke som har flertallet i Kirkemøtet, Den norske kirkes storting.

Den samme uken som Kirkemøtet starter var omkring 70 deltakere samlet i St. Jakob kirke i Bergen sentrum. Mange var godt voksne, men overraskende mange var også under halvveis i yrkeslivet.

På årskonferansene i Frimodig kirke i Oslo har det gjerne vært et lite knippe ungdommer. Det var flere av dem nå. Jeg vet ikke hva som var snittalderen i St. Jakobs krike på mandag, men den var hakket lavere enn jeg hadde ventet. Og det er et godt tegn.

Dette nettverket kan opplagt være verdifullt for mennesker som har opplevd å stå i kamp i mange år, ofte mer eller mindre alene. Enda viktigere er det likevel hvis det kan gi økt frimodighet, som navnet tilsier, til unge prester og andre kirkelige medarbeidere.

Fremtid i kirken

Jeg hadde gleden av å lede en panelsamtale med overskriften «Finnes det en fremtid i folkekirken for kristne med et tradisjonelt syn på Bibelen og ekteskapet?». I panelet satt høgskolelektor Wenche Langeland ved NLA Høgskolen, filmskaper og forfatter Randi Førsund, professor emeritus ved NLA Høgskolen og mangeårig kirkepolitiker Egil Morland og biskop Halvor Nordhaug.

Overskriften er dramatisk nok. Den beskriver noe av den smerten mange av de tilstedeværende kjenner på. De har ikke noe ønske om å forlate Den norske kirke, snarere tvert imot.

Mange av dem har betalt en pris for å bli værende i en folkekirke som de opplever seg stadig mer fremmede i. Men de har ikke gitt opp.

Gudgitt ramme

Før vi gikk løs på selve spørsmålet om fremtiden, ville jeg gjerne få avklart om det finnes en ensartet forståelse av begrepet «tradisjonelt syn». Begreper som tradisjonelt, konservativt eller klassisk brukes litt om hverandre, og det er ikke alltid opplagt nøyaktig hva man legger i dem.

Når det gjelder synet på ekteskapet som en gudgitt ramme om samlivet mellom en kvinne og en mann, er nok enigheten klar. Egil Morland fremhevet kjønnspolariteten, troskapen og offentlighetsaspektet som definerende elementer i et kristent ekteskap. Så langt er man enige.

Men i den kvinneprestdebatten som har oppstått de siste årene, er nok meningene mer ulike. Det finnes også kvinnelige prester i Frimodig kirke. Dette fikk vi ikke tid til å gå nøye inn på i samtalen mandag, og de kvinnelige medlemmene i nettverket vil nok i stor grad stille seg solidarisk med de kollegene som nå opplever at handlingsrommet deres blir innskrenket. Men spenningen finnes der likevel, også blant de som mener å stå for et tradisjonelt syn på både Bibelen og ekteskapet.

Kirkevalget

Det er nok flere som har blandede følelser knyttet til at Frimodig kirke vil stille liste ved det neste kirkevalget. Dette er ikke langt unna å kunne kalles et brudd med den linjen nettverket la opp til fra begynnelsen.

For det kirkepolitiske systemet som Den norske kirke nå opererer med, er mest tilpasset Åpen folkekirke. Det har blant annet sammenheng med at stemmegivningen er flyttet bort fra den kirkelige og over på den politiske arenaen, og at partisystemet er konstruert vel så mye for å få frem forskjeller mellom de ulike grupperingene som å betone likhetene. Halvor Nordhaug konstaterte mandag at både han og Paulus egentlig er imot et slikt system.

Men for dem som fortsatt vil engasjere seg i Den norske kirke, til tross for at den teologiske og kirkepolitiske utviklingen går i en annen retning enn man ønsker, kan det likevel være klokt å ha en samlet front også i kirkemøtesammenheng. Da er det imidlertid verdt å tenke over hvordan man vil opptre.

Kompromissets kunst

For i politikken er kompromissets kunst blant de viktigste verktøyene man har. Som regel får man det ikke helt som man vil, men gjennom forhandlinger kan man få til mye mer enn man hadde fått til uten forhandlingene. I praksis er det nærmest umulig å unngå en slik tilnærming for de kirkelige medarbeiderne som er tilknyttet Frimodig kirke.

Da er ikke spørsmålet om man skal inngå kompromisser, det har man gjort i årevis allerede. Spørsmålet er hvor grensene går. Det er et for viktig og vanskelig spørsmål til at den enkelte bør bli sittende med det alene.

Nattverdfellesskap

For å ty til en ikke helt ukjent parallell: i reservasjonsdebatten for fastleger var utgangspunktet at man hadde funnet en praktisk ordning der de som ikke ønsket å henvise til abort, kunne henvise til en annen lege som ville ordne med henvisningen. Men da bidrar man jo likevel indirekte til at det blir utført abort.

Derfor er det ikke uforståelig når Halvor Nordhaug spør hvorfor det er umulig å akseptere nattverdfellesskap med en kvinnelig prestekollega, mens det for eksempel ikke er umulig å akseptere en kvinnelig biskop.

Den norske kirke kunne med fordel ha vist mer storsinn overfor prester som Mikael Bruun og Vidar Nes Mygland, som begge har trådt ut av prestetjeneste som følge av uenighet i denne saken. På den annen side kan verken disse eller prester med lignende standpunkter være særlig overrasket over utviklingen i Den norske kirke. Det har ligget i kortene i mange år. Derfor bør både teologistudenter og unge prester være klar over hva de gjør.

Fremtidsrettet

Det norske samfunnet er mindre homogent enn før. Det gjelder også i kirken. Og tyngdepunktet er flyttet. Noe av skuffelsen som preger teologisk konservative miljøer har antakelig bakgrunn i en nedarvet forventning om ensartethet.

For dem som kanskje skal arbeide 30-40 år i Den norske kirke vil kunnskapen om det som har vært gjøre dem bedre i stand til å navigere i et uoversiktlig landskap. De må likevel først og fremst spørre hvordan deres kirkelige tjeneste kan tjene Guds rike i fremtiden.

For det er ikke til å komme fra at Den norske kirke i overskuelig fremtid vil ha et helt enestående utgangspunkt for å nå det norske folk med evangeliet om Jesus Kristus. Selv om man ikke nødvendigvis føler et like nært teologisk eller liturgisk slektskap til alle som er der.