Det mobiliseres i KrF
Skulle det bli snakk om samarbeid med Ap, vil det neppe bli mer forpliktende enn den avtalen KrF i dag har med Høyre og Frp.
Det mobiliseres i disse dager fra flere fløyer i Kristelig Folkeparti frem mot det viktige landsstyremøtet i november. Da skal partiet velge kurs frem mot stortingsvalget neste høst.
Mange venter i spenning på om det kommer et linjeskifte, eventuelt i hvilken grad partiet vil åpne opp for samarbeid med Arbeiderpartiet.
Annonse
Når meningsmålingene ligger rundt sperregrensen, kan ikke partiet tillate seg å ta store sjanser. Det er mer nærliggende å gå for en strategi som ligner den Brann-trener Lars Arne Nilsen har valgt, nemlig å satse på defensiv trygghet først. Da er veien til regjeringssamarbeid med Ap lang.
Men det er ikke sikkert at veien til regjeringssamarbeid med Høyre og Frp er så veldig mye kortere. Knut Arild Hareide har sagt at KrF vil i regjering, men det spørs om de vil betale prisen når det kommer til stykket.
SVs fortsatt lave oppslutning sier sitt om hvor vanskelig det kan være å sitte regjering med vesentlig større parti. Mellom Høyre og Frp er styrkeforholdene langt jevnere. Likevel har Frp hatt behov for å opptre på en i norsk sammenheng nokså uvanlig måte, ved at de har gitt sine politikere rom til å fronte partiets primærstandpunkter samtidig som statsrådene opptrer lojalt mot regjeringens plattform. For KrF vil en slik opptreden virke fremmed. Partikulturen er en annen.
Sist gang KrF deltok i en koalisjonsregjering var styrkeforholdene annerledes. Ved valget i 2001 fikk Høyre 21,2 prosent, KrF 12,4 og Venstre 3,9 prosents oppslutning. Til sammen var dermed de to minste partiene ikke så langt unna det største partiets oppslutning.
Slik det ser ut nå, vil en samarbeidsregjering med Ap gi helt andre forutsetninger. På meningsmålingen Bergens Tidende og Aftenposten offentliggjorde på lørdag, fikk Ap 33,7 prosent, KrF og Senterpartiet ligger på 5-tallet, mens SV og MDG ligger like oppunder 4 prosent.
Skulle vi få en regjering med for eksempel Ap sammen med to av de andre partiene, vil med andre ord Ap være det dominerende partiet uansett. De vil alene være tre ganger så store som to av de andre partiene. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at de får klart flest statsråder, og enda viktigere: klart mest politisk gjennomslag.
For Kristelig Folkeparti vil dermed faren for å drukne kunne bli overhengende. For den saks skyld kan man spørre hvordan det hadde gått om partiet hadde vært med i den sittende regjeringen og dermed hatt vesentlig mindre muligheter til å kritisere særlig Fremskrittspartiet.
I forrige uke var Sylvi Listhaug høyt på banen for å vinne sympati blant kristne velgere. I intervjuer både med Dagens Næringsliv og her i Dagen fremhevet hun Frps profil i saker som betyr mye for disse velgerne. Og det synes ganske klart at Frp i Listhaug har fått en profil som de knapt har hatt maken til når det gjelder møtet med verdikonservative kristne. Det vet både hun og partiet godt om, og vi kommer ganske sikkert til å få se flere slike fremstøt frem mot september neste år.
Annonse
Men fra KrFs ståsted har denne saken flere sider. For der Listhaug overfor noen deler av KrFs velgermasse fungerer som en magnet, har hun motsatt effekt på andre. Nettopp Listhaugs opptreden blant annet i møte med flyktningstrømmen er antakelig en viktig grunn til at mange i KrF har mistet lysten til å samarbeide med Frp.
Samtidig som Listhaug fremkaller begeistring hos noen, skaper hun avstand til andre. Og ut fra valgundersøkelsene etter de siste stortingsvalgene, vet vi har det mest Frp-vennlige segmentet tapt nokså kraftig terreng i KrF. Derfor er det ikke opplagt at det å legge seg nært opptil Listhaug og Frp vil sikre KrF større oppslutning.
I februar fortalte Dagens Næringsliv om en undersøkelse blant KrFs førstekandidater ved fjorårets lokalvalg. Oppunder halvparten av disse ønsket å fortsette samarbeidet med dagens regjeringspartier. Men tallet hadde sunket fra 61 prosent siden mai året før. 36 prosent ønsket i vinter å bryte det etablerte samarbeidet med regjeringen og heller samarbeide fra sak til sak.
Førstekandidatene ved lokalvalg er gode indikatorer på stemningen på grasroten. Det kan godt tenkes at partiledelsen til en viss grad kommer på avstand fra deler av partiets såkalte grunnfjell. Det er mindre sannsynlig at de lokale tillitsvalgte gjør det. De er ganske enkelt nærmere den enkelte velger. Når partiet skal velge veien videre, er signalet fra disse viktig å ta med seg.
Og konklusjonen så ut til å være at mange ønsker å fortsette samarbeidet med Høyre og Frp, men at erfaringene fra de første årene hadde gjort entusiasmen noe mindre. Kun noen svært få (seks prosent i februar, fire prosent i mai året før) ønsket å gå inn i regjeringen. Omtrent like mange ønsket å støtte en Ap-regjering.
I dagens avis tar Steinar Reiten, vararepresentant til Stortinget fra Møre og Romsdal, til orde for at KrF ikke bør gå i regjering med Ap, men heller videreføre dagens samarbeid med Høyre og Frp. Et samarbeid med en mulig rødgrønn mindretallsregjering kan imidlertid være aktuelt med rammer som ligner dem KrF har i dag. Trolig snakker Reiten på vegne av mange KrF-ere her.
Med andre ord: Det mest sannsynlige tror jeg fremdeles er at KrF velger å se mot høyresiden. Risikoen for å tape oppslutning virker minst da. Skulle det bli snakk om samarbeid med Ap, vil det neppe bli mer forpliktende enn den avtalen KrF i dag har med Høyre og Frp. Men med det stigmaet som fremdeles finnes mellom KrF og Ap spørs det om landsstyret overhodet våger å snu seg den veien.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
