Det norske skoleverket er medskyldig i kjønnsskifte-skandalen

Tidligere i uken skrev vi om det vi mener er helsevesenets uforsvarlige behandling av unge som mener de er født med feil kjønn.

Her i landet er det nå en eksplosiv økning i antallet barn og ungdommer som vil skifte kjønn. Og helsevesenet svar er å behandle barn med hormoner fra det året de fyller 16 og tilby kjønnsskifteoperasjoner fra fylte 18 år.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten leverte 9. mars i år en rapport der de konkluderte med at denne pasientgruppen risikerer å bli varig skadet av det norske helsevesenet. Den medikamentelle og kirurgiske behandlingen de unge får, er så usikker at den bør betegnes som «utprøvende», mener kommisjonen.

Dessuten finnes det nesten ingen kunnskap om langtidsvirkningene av hormoner og operasjoner som tilbys. Likevel kjører man altså på. Og det til og med overfor en pasientgruppe der mange er barn og unge.

Det må komme et snarlig og tungt oppgjør med denne uforsvarlige omgangen med unge menneskers liv og kropper. Vi ser tegnene til at det er på vei. Historiene som fortelles av de stadig flere som står frem og angrer sitt kjønnskifte, gjør inntrykk.

Men vi vil også rette søkelyset mot den andre enden av kjønnsskifteprosessen, selve starten. For hvor kommer de egentlig fra, disse tankene om at man egentlig er et annet kjønn enn det man er født som? Og hvorfor har antallet økt så enormt de siste årene?

Det er selvfølgelig et sammensatt svar på disse spørsmålene. Påvirkningen fra sosiale medier er helt sikkert en viktig årsak.

Men vi er heller ikke i tvil om at også norske skoler og barnehager har sin del av ansvaret. For denne utviklingen faller i tid sammen med en dramatisk endring i hvordan kjønn omtales og oppfattes i undervisningen i norsk skole.

På få år har radikal kjønnsteori og identitetspolitikk funnet veien inn i læremidlene. Den vitenskaplige forståelsen av kjønn som noe man er født med, har blitt utfordret av metafysiske forestillinger om at dette i stedet er noe man både kan og bør velge selv.

Skolen har langt på vei kapitulert for kravene som har kommet fra en stadig mer militant og selvsikker transbevegelse om å benekte grunnleggende biologiske fakta.

Kristent Ressurssenter har nylig gjennomgått mellom 20–30 lærebøker for å kartlegge hva dagens skolebarn lærer om kjønn og kjønnsidentitet. Funnene deres er urovekkende.

Vi tror rett og slett ikke norske foreldre er klar over hva barna deres egentlig får høre på skolen om disse spørsmålene.

Blant lærebøkene som er kartlagt er naturfagsboken «Solaris» for 3. og 4. klasse. I dette skoleopplegget fra Aschehoug presenteres problematikken på denne måten:

«Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er, og hvordan du ser på deg selv. Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente, eller ikke vite helt. Du kan velge å bli kalt han, hun, eller hva du vil.»

I samme naturfagsbok blir det anbefalet at barna ser YouTube-videoen «Gender Explained» fra den amerikanske kanalen CBC Kids News.

I videoen gratulerer en lege et nybakt foreldrepar med en nyfødt jente og en nyfødt gutt. En ung jente bryter inn i samtalen og forklarer at det legen sier «ikke er helt sant».

– Kroppsdelene du ble født med bestemmer ikke alltid hvilket kjønn du er, sier jenta i filmen og forteller at det finnes en hel rekke alternativer.

I samfunnsfagboken «Arena» for 5. trinn, også den fra Aschehoug, blir skolebarna kjent med tre personer med ulik kjønnsidentitet, alle med tilknytning til Foreningen Fri. Deres budskap er klart: «Kjønn bestemmes av den følelsen du har inni deg.»

Det er ingen tvil om at enkelte barn har utfordringer med kjønnsdysfori. Slike tilfeller må selvfølgelig tas på alvor.

Men det er et langt steg derfra til å begynne å behandle kjønn som noe flytende eller selvvalgt. Det er ingen grunn til å lempe dette fåtallets utfordringer over på alle norske barn. Unntakene må ikke gjøres til det normale.

Likevel er det nettopp det som har skjedd i skolen. I stedet for å behandle dette som de sjeldne enkelttilfellene det er, påføres barn problemer som det store flertallet i utgangspunktet ikke har.

Myndighetene har tillatt norsk skole å bli en kamparena for visse minoritetsgruppers identitetspolitikk. Kjønnsdysfori har gått fra å være en diagnose til å bli en slags allmenn tilstand, noe vi alle må ta stilling til. Slik fratas små barn den sunne oppfatning av seg selv som gutt og jente. Den byttes ut med en helt unødvendig usikkerhet om eget kjønn.

I tillegg til alle andre valg som sårbare barn og unge må ta, så skal de altså også måtte bestemme seg for om de kan være «født i feil kropp».

Man behøver ikke lure på hvilke konsekvenser denne ideologiske u-svingen får. Svaret på det spørsmålet er helt åpenbart.

Det kan leses direkte ut av statistikken over de stadig lengre køene av barn og unge som søker helsevesenets hjelp til å skifte kjønn.

Norsk kjønnsskifte-praksis er en skandale