Debatt
Det postmaskuline samfunn
De siste ukene har det vært offentlig debatt om problemstillinger knyttet til kjønnsroller. For eksempel snakkes det om såkalte «tradwives», det vil si kvinner som ønsker å være hjemme mens barna er små.
Næringsminister Cecilie Myrseth og arbeidsminister Tonje Brenna er bekymret for kvinner som prioriterer familien foran lønn og karriere (VG 30. mai). Lasse Josephsen kaller fenomenet «husflidsfascisme», intet mindre (Aftenposten 6. juni). Og i KrF har det brutt ut krangel om saken (dagen.no 7. juni).
Annonse
Dette er imidlertid del av et større problemkompleks, som handler om at likestillingsideologien i praksis fører til at både gutter og jenter, menn og kvinner, påtvinges idealer og roller som bokstavelig talt er unaturlige. Resultatene er alvorlige både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet; stadig flere kjønnsforvirrede ungdommer er bare ett av mange symptomer.
Dagen-spaltist Jarle Mong har ved flere anledninger skrevet glitrende om dette (se f.eks. dagen.no 10. mars).
Takken han får inkluderer imidlertid følgende bredside fra Joakim Stegen Tischendorf (Vårt Land 4. juni): «Ropet på styrke, mandighet, hierarki, offervilje og fedrelandstroskap er ikke kristendom, og heller ikke gentlemansidealer. Det er fascisme.»
At alt ikke var fryd og gammen i gamle dager, kan jeg være enig med Tischendorf i. Hans analyse av den situasjonen kampen mot ‘patriarkatet’ har ført oss inn i, og den helt naturlige motreaksjonen vi nå ser hos både menn og kvinner, er likevel noe av det mest enøyde jeg har sett på en stund.
Tischendorfs fascisme-stempling rammer ikke bare hedersmannen Mong, men alle oss som mener at biologiske kjønnsforskjeller er en integrert del av skaperverket.
Jeg utfordrer Tischendorf til å debattere dette problemkomplekset her i Dagen (Vårt Land har dessverre takket nei til slik debatt).
At enkelte gamle mannsidealer har vært i behov av justeringer, betyr ikke nødvendigvis at det vil være bærekraftig å avskaffe dem alle sammen.
Tvert imot kan vi være temmelig sikre på at et samfunn som forsaker mannen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, vil ha stø kurs mot historiens skraphaug. Et samfunn uten ekte mannfolk har fremtiden bak seg.
Annonse
Kvinner som nå nyter privilegier knapt noen har hatt før dem i verdenshistorien, og som derfor kjemper med nebb og klør mot å justere uheldige utslag av vestlig feminisme, bør snart begynne å tenke på hvilken arv de dømmer sine døtre (og sønner) til å overta.
De som ikke uten videre innser det innlysende her, anbefales å heve blikket og se hva som er i ferd med å skje i Norge og de fleste andre vestlige land.
Der klassiske mannsidealer henvises til skammekroken, oppstår et vakuum. Og dermed dukker fremmede mannsidealer opp og trenger seg inn på det ene viktige området etter det andre.
Det mest aktuelle og skremmende eksempelet er islamismen, som i det store og hele har sammenfallende mannsidealer og kvinnesyn med bevegelser som f.eks. Taliban og Hamas. Etter 7. oktober-terroren har vi kunnet observere en tiltagende radikalisering av de muslimske miljøene i Vesten. Den som ikke uroes av dette, er enten naiv eller illojal.
Dialog og nyansert diskurs er ikke islamistenes sterkeste side. En betydelig andel av dem betrakter trusler, vold og terror som legitime virkemidler mot alt og alle som står i veien for deres planer.
Så lenge Vesten fortsetter å satse på postmodernisme, post-kristenhet og post-sannhet, har vi lite å stille opp mot den tsunami av islamisme som nå, takket være flere tiår med postmaskulin innvandrings- og integreringspolitikk, er i ferd med å skylle over oss.
Når omkvedet hos våre eliter – til tross for overveldende empiri som tilsier at noe er alvorlig galt – stadig er «fred og ingen fare», da viser det med all ønskelig tydelighet at naturlige og nødvendige maskuline instinkter er blitt mangelvare i samfunnet.
