Det rare sjokket klassisk samlivsteologi gir politikere, aktivister og biskoper

I Dagen – og kanskje enda mer hos kollega Vårt Land – møter vi stadig fortellinger om kristenledere som i økende grad aksepterer vårt tids «kjønns- og seksualitetsmangfold».

Innad i Den norske kirke blir konservative stemmer mer og mer marginalisert. Både nåværende kirkerådsleder Harald Hegstad og bispekandidat Espen Andreas Hasle har ganske nylig endret ståsted. Det er bortimot utenkelig at en ny biskop vil avvise en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse.

Utdøende holdninger

I pinsebevegelsen har Terje Hegertun sagt ja til trofaste likekjønnede relasjoner. Både i Frikirken og i Misjonskirken finner vi aktører som etterlyser en ny holdning til homofilt samliv.

Og Skeivt kristent nettverk er mer aktive enn noen gang.

Kanskje særlig i miljøer med begrenset kunnskap om norsk kirkeliv kan nok den mediekommuniserte virkeligheten skape forventning om at tradisjonelle holdninger til kjønn og homofili snart vil dø ut.

Desto større kan sjokket tydeligvis bli over å oppdage at mange kristne utenfor Den norske kirke fastholder – til og med frimodig – at seksualitetens ramme er ekteskapet mellom mann og kvinne og at bare to biologiske kjønn eksisterer.

Pinsevenner, katolikker og lutheranere går sammen ut mot statens «kjønnsaktivisme»

Hvem blir mest såret?

«Vi lever i et samfunn der vi har kommet langt forbi de diskusjonene som organisasjonene prøver å aktualisere», uttalte kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) om den felleskristne erklæringen om «kjønns- og seksualitetsmangfold» som over 30 kristne kirkesamfunn og organisasjoner utga for få dager siden.

Hun sa også at mye i erklæringen «er sårende for mange å lese, særlig den manglende aksepten og forståelsen av skeive».

Lubna Jaffery (Ap) sterkt ut mot kristen erklæring om kjønn: – Sårende

Det er litt fristende å snu rundt på argumentasjonen: Hvordan tror ministeren at kristne opplever at våre teologiske overbevisninger avfeies som forhistoriske? Kanskje litt sårende?

Argumentasjonen til Jaffery fremviser en lite sjarmerende utålmodighet. Hun synes ikke å akseptere at kristne kan ha gode grunner – ut ifra Bibelen, kirkehistorien og biologien – for sitt ståsted. Isteden møter vi en slags oppgitthet over at slike kristne ikke «følger med i tiden».

Drømmen synes å være et ensrettet samfunn, der dissidenter eller avvikere ikke inkluderes i det rause og mangfoldige samfunnet hvis de ikke raskt endrer syn.

Avdekker en betydelig splittelse

I en debatt på NRKs Dagsnytt 18 uttalte også ministeren at erklæringen ikke «er representativ, for man har jo andre kirkesamfunn, som Den norske kirke, som representerer et annet syn».

Reagerer kraftig på kulturministerens kristen-kjeft

Men de mest høylytte talspersonene i Den norske kirke har neppe en teologi som kan kalles særlig representativ – særlig ikke i et internasjonalt perspektiv.

Ingen biskoper har så langt påpekt at erklæringen bør være ukontroversiell innad i Den norske kirke. For der skal det jo være rom for to syn på likekjønnede ekteskap.

Derimot har biskopene Kari Veiteberg og Kari Mangrud Alvsvåg brukt skarpe ord om erklæringen på Facebook. Her er lite respekt for prester og lekfolk i Den norske kirke som holder fast på en klassisk forståelse av kjønn og samlivsetikk.

Slik sett avdekker erklæringen en betydelig splittelse i norsk kirkeliv.

Biskopen i Borg hevder at erklæringen innebærer «å gjøre menneskers liv og erfaringer små og usynlige». Deretter skriver hun at hun «vil fortsette med å arbeide for at alle mennesker skal oppleve at de er skapt i Guds bilde og har den samme ukrenkelige verdi».

Men her lager hun en manipulerende stråmann. Et nei til kjønns- og seksualitetsmangfold innebærer selvsagt ikke et nei til et kristent menneskesyn.

En felleskristen holdning

Det vrimler av teologiske uttalelser og erklæringer som sier: «Ekteskapet mellom én mann og én kvinne er den bibelske rammen for seksuelle relasjoner og samliv».

Her står vi virkelig overfor en felleskristen holdning – ikke minst internasjonalt. Et eksempel er Seoul Statement som Lausannebevegelsen for få uker siden la fram.

Ordene om at det kun finnes «to biologiske kjønn: hunkjønn og hankjønn» er nok langt mer uvanlig i en teologisk erklæring. Frem til for få tiår siden ville en slik påstand antakelig fremstått som helt unødvendig. Ingen snakket da om mange kjønn. Men nå erklærer Esben Esther Pirelli Benestad, i en opplysningsvideo på NRK, at det finnes syv kjønn.

Like fullt bør det ikke overraske noen at kristne – for eksempel ut ifra Skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1 – mener at ordene om at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne» innebærer en avvisning av et kjønnsmangfold.

God dialog

I et fyldig leserinnlegg hevder Skeivt kristent nettverk at de som står bak erklæringen må «anerkjenne at kjønns- og seksualitetsmangfold faktisk finnes. Alt annet innebærer en benektelse av vår eksistens».

Det er en litt underlig uttalelse – særlig i lys av at Skeivt kristent nettverk to ganger kritiserer erklæringen for ikke å legge opp til en «respektfull dialog».

For budskapet synes å være at å ha et annet ståsted enn den skeive organisasjonen i seg selv er respektløst. Og da stanser vel dialogen før den har begynt?

Jeg tviler på at de som står bak den felleskristne erklæringen avviser at noen mennesker opplever – rent subjektivt – en konflikt mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn. Det er neppe noen som protesterer på at enkelte ønsker å gi deres egen seksuelle orientering merkelappen «skeiv».

Uenigheten handler derimot om hva slike subjektive fortellinger og erfaringer kan og bør brukes til. Skal de få oss til å endre teologi?

Det synes jeg at er en redelig og grei uenighet. At den finnes i norsk kirkeliv bør ikke overraske noen.