Det som er sant

Enhver tid bærer med seg endringer. Både kunnskap og erfaringer bidrar til at de fleste av oss forandrer meninger og holdninger i løpet av livet. Noe av det viktigste vi gjør som mennesker er å ta stilling til hva vi vil forlate og hva vi vil ta vare på.

I våre dager står vi i Norge og i Vesten midt i et kulturskifte som antakelig er større enn vi umiddelbart får øye på. Det handler ikke minst om et omfattende brudd med store deler av vår kristne historie.

Mer og mer er det i praksis en sekulær orientering som definerer den offentlige samtalen. Det betyr ikke at religionen er utryddet, snarere tvert imot. Åpenheten for ulike slags religiøsitet ser hos mange ut til å være større nå enn den var for et par tiår siden.

Men oppslutningen om for eksempel den kristne trosbekjennelsen er på tydelig tilbaketog. Det er mange årsaker til dette. Og vi skal være varsomme med å analysere vår egen samtid, vi som selv er deler av den.

Et trekk vi ser utfolde seg, er et brudd med deler av den kulturen som har preget mange kristne miljø. Det trenger ikke bare å være av det onde. Også de kirkesamfunn og organisasjoner vi i dag ser på som gamle, var i sin tid et brudd med det da bestående. Det hadde ulike årsaksforhold, knyttet til både tro, tenkning og praksis.

I Dagen fredag kunne vi lese om MF-stipendiat Gunhild Maria Hugdal, som har brutt med deler av den tradisjonen hun vokste opp med i Norsk Luthersk Misjonssamband. Det er all grunn til å ta slike historier på alvor.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Når mennesker i ulike kristne miljøer opplever å få med seg en negativ bagasje, gjør disse miljøene klokt i å tenke gjennom om de har representert Kristus på en bibelsk rett måte. Samtidig er det viktig å tenke klart.

Vår tid er preget av store og raske endringer når det gjelder synet på kjønn og samliv, men også mer grunnleggende på det gudsbildet vi finner i Bibelen.

Noe av vår tids religiøse relativisme innebærer at blant annet fortellingen om Abraham og Isak blir utålelig for mange. Og det blir vanskeligere å snakke om arvesynd i forbindelse med dåp av spedbarn.

Her er vi imidlertid i kontakt med spørsmål som ikke kan begrenses til å handle om trange kulturelle rom eller lettvint bruk av «oss og dem»-skillelinjer. Man kan gjerne kalle Bibelens menneskesyn pessimistisk. Mer sakssvarende er det imidlertid å kalle Bibelens menneskesyn dypt realistisk.

Det er kun med synden som bakteppe at vi kan forstå Jesu nåde. Og det er kun med syndens alvor som premiss at behovet for Jesu stedfortredende død kan sees i sin rette sammenheng. Alt dette har som forutsetning at Gud er Gud, og at gudsfrykt er begynnelsen til visdom.

Spørsmålet er dypest sett ikke hva som passer i vårt verdensbilde eller hva vi får til å forene med våre egne tanker. Spørsmålet er hva som er sant. Da har kirkens svar i to tusen år vært at Jesus er både veien, sannheten og livet, og at ingen kommer til Faderen uten ved ham.

Alle som kaller seg kristne bør være ydmyke på egne vegne når det gjelder evnen til å gjenspeile evangeliet på en rett måte. Vi er alle ufullkomne mennesker, avhengig av Guds nåde. Men denne ydmykheten må ikke føre til at vi setter mennesket i Guds sted og setter Bibelen til side.

-----

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.