Frikirkelige som meg har ofte sett ned på «statskirkekristne»

Tirsdag ble årets kirkemøte i Trondheim avsluttet. Like før Kirkemøtet hadde jeg besøk av sokneprest Kjersti Gautestad Norheim. Samtalen kan høres i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Norheim er kirkemøtedelegat og kirkerådsmedlem og representerer prestene i Bjørgvin.

Hun var blant annet opptatt av å snakke frimodig om Jesus. «Uenighetsfellesskap kan en kun ha der en er tydelig på hva vi er enige om», sa hun. Det tror jeg er en viktig påpekning.

Under årets sommerferieopphold i Danmark deltok jeg som vanlig på en gudstjeneste i Folkekirken. Der fortalte presten om en opplevelse som hadde gjort inntrykk på henne. Hun hadde vært på en konferanse med tyske prestekolleger.

De fortalte at de i sosiale sammenhenger ikke lenger sa at de var prester. Det var så fremmedgjørende. I stedet pleide de å si at de jobbet for en velferdsorganisasjon.

Det er jo ikke feil, for den kristne kirke har gjennom hele sin historie også vært en leverandør av det vi nå kaller velferdstjenester. Mye av dette vil med kristelig språk kalles diakoni.

Men kirken er samtidig noe vesentlig mer enn en aktør i velferdsstaten. Og det er bare når kirken frimodig fremmer sin egenart, den vi finner i evangeliet om Jesus Kristus, at den virkelig kan fungere.

Blant sakspapirene til Kirkemøtet finner vi et spennende dokument med overskriften «Utfordringsbildet 2023».

Der prøver Kirkerådet å beskrive situasjonen kirken befinner seg i. Her er det mye som både pinsevenner, bedehusfolk, katolikker og ortodokse kristne kan kjenne seg igjen i. For eksempel er det ikke bare ett kirkesamfunn som møter utfordringer ved at mange heller drar på hytten enn i kirken på søndager.

For de mest folkekirkeskeptiske kan det være overraskende å se hvor gjenkjennelig språket i dette dokumentet er. For eksempel heter det at «Evangeliet er livsforvandlende og alltid aktuelt, og verden trenger budskapet om at Guds kjærlighet kan forandre ethvert liv.» Dette kunne vært sagt fra talerstolen blant pinsevennene på Led, og det kunne uten videre blitt vedtatt på Misjonssambandets generalforsamling.

Det samme gjelder følgende setning: «Troen oppfordrer til handling, ikke motløshet.» Det er en nyttig og viktig påminnelse å ta med seg både til ettertanke og konkret oppfølgning.

Og ikke minst denne: «Misjon er for de fleste noe som tilhører andre verdensdeler, men misjonsbefalingen gjelder også for Den norske kirke.» Her kan kristne i andre sammenhenger fylle inn navnet på sitt eget kirkesamfunn eller sin organisasjon.

Jeg er vokst opp i en gren av indremisjonen hvor forholdet til statskirken tradisjonelt var temmelig reservert. Presten ble mer sett på som en statlig embetsmann enn en åndelig leder. En prest var ikke uten videre en man kunne ha særlig åndelig tillit til.

Senere har jeg de siste 30 årene tilhørt frikirkeligheten. Rett nok har selvgodheten der avtatt en del med årene, men det var ikke uvanlig at «statskirken» eller «statskirkekristne» ble sett ned på.

Derfor har det vært en slags oppdagelsesferd å bli kjent med Den norske kirke i voksen alder. Jeg har ikke nøyaktig oversikt over hvor mange kirkemøter jeg har vært på, men jeg tror det nærmer seg ti.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan folk som leser Bibelen kan forsvare at to av samme kjønn kan inngå ekteskap i kristen regi. Men jeg tror ikke noen, heller ikke de konservative, tjener på at denne saken får all oppmerksomhet.

Hvis man ønsker at Den norske kirke skal endre sin ekteskapsforståelse, tror jeg det er mer fruktbart å følge rådet fra Kjersti Gautestad Norheim ved å holde frem hele evangeliet og insistere på at det skal være hovedsaken.

Jesu kall til omvendelse gjelder oss alle. Så ser vi gjennom historien, også i bibelhistorien, at endringer skjer i et annet tempo enn mennesker der og da helst skulle ønske seg.

Midt i alt det umiddelbare står vi i fare for å miste av syne dybden i endringene som skjer rundt oss. Det nevnte dokumentet adresserer dette presist.

Her i landet har dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser i kristen regi vært viktige livsriter, viktige milepæler i manges liv. For folkekirken merkes det nok ekstra tydelig når disse tradisjonene blir utfordret, blant annet av en trend som går i retning av at man skal velge selv.

Folkekirkens dåpspraksis har blitt kritisert fra flere hold, blant annet i forbindelse med drop-in-dåp. I kirkemøtedokumentet blir denne kritikken indirekte adressert gjennom følgende viktige setning: «Hvis dåpens betydning reduseres fra å være et spørsmål om liv og frelse til å bli en fin ting å gjøre, reduseres også betydningen av sakramentet.»

Her er vi ved noe av kjernen. Når kunnskapen om kristendom avtar og når færre kommer til gudstjeneste, da er det på høy tid å tenke over en annen viktig lærdom fra dette dokumentet, som har relevans i alle deler av kirkelandskapet:

Ble vi så glade for å slippe pandemiens restriksjoner at vi hoppet over det å reflektere over hva vi lærte? Her er utfordringsdokumentet nesten likt det vi kan høre om på misjonskonferanser:

«Fikk vi kontakt med flere eller andre da vi gikk ut i stedet for å invitere inn?» Hvis kirken nøyer seg med å være en politisk aktør, en velferdsaktør, eller en som skal forsvare sitt eget hegemoni, da blir den erstattelig.

Kirken blir uerstattelig når den lever som Jesu hender og føtter på vegne av ham som sa «Følg meg!».