Det som var folkerett i 1922 er ikke automatisk folkerett hundre år senere
Folkerett er ikke en statisk betegnelse. Folkerett er noe som utvikler seg og endres. Utviklingen skjer på flere måter.
De siste månedene har det vært et titalls innlegg på Dagens debattforum som kommer med likelydende påstander. Etablert folkerett tilsier at Israel har legal rett til Vestbredden og Gaza. Siste tilskudd i rekken er Ragnar Hatlems innlegg 13.08. Det er tydeligvis behov for å korrigere noen av disse påstandene.
Jeg tar utgangspunkt i uttalelsene til Ola E. Hals, som forfekter de samme meningene som Hatlem. I en artikkel i Dagen 17.06 uttaler han følgende. «Internasjonal lov skapes gjennom traktater i form av avtaler, overenskomster, konvensjoner, charter, pakter, protokoller mellom to eller flere stater (i senere tid internasjonale organisasjoner) eller ved langvarig praksis – sedvane.»
Annonse
Dette er fakta det ikke er vanskelig å stille seg bak. Så hvordan påvirker dette Hatlems påstander om hva som er gjeldende folkerett? Hvilke protokoller eller avtaler er signert mellom Israel og nabostatene siden 1948?
Kort oppsummert. Våpenhvileavtalene etter krigene i 1948 og 1967, Fredsavtalene med Egypt (1979) og Jordan (1994) og til slutt Oslo-avtalene. Disse avtalene inneholder ingen krav fra Israels side om at Vestbredden og Gaza skal være definert som Israelsk territorium. Avtalene inneholder ikke noen henvisninger til San Remo og/eller Palestinamandatet som grunnlag for krav om israelsk suverenitet på de okkuperte territoriene. Tvert imot.
Disse avtalene er også en del av grunnlaget for at ICJ i 2004 soleklart konkluderte med at Vestbredden ikke var Israelsk territorium og dermed per definisjon okkupert område.
La oss deretter se litt nærmere på sedvaneprinsippet. Det er vel utvilsomt godt dokumentert at hverken Israel eller jødene i moderne tid aldri har hatt suverenitet over områdene Vestbredden og Gaza.
Folkerettslig sedvanerett oppstår per definisjon som «følge av en felles forståelse eller praktisering av et betydelig antall stater» (ref. jusleksikon.no). Faktum er at 138 av FNs medlemsland har akseptert Palestina som en selvstendig stat på områdene Vestbredden og Gaza.
Palestina er også et godkjent medlem av FN, den arabiske liga, G77, ICJ, IOC, FIFA og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Totalt har 193 av 195 medlemsstater i FN definert Vestbredden som okkupert av Israel.
Verdt å merke seg er at også Israelsk høyesterett gjentatte ganger har konkludert med at Vestbredden er okkupert av Israel. Et eksempel er saken «Beit Sourik Village Council v. The Government of Israel» fra 2004.
Så når Hatlem stiller spørsmål om «folkeretten har en slags utløpsdato» så er vel svaret ja. Folkerett er ikke en statisk betegnelse. Folkerett er noe som utvikler seg og endres. Utviklingen skjer på flere måter.
Annonse
Gjennom etablering av nye internasjonale konvensjoner, protokoller og vedtekter som for eksempel menneskerettserklæringen eller Roma-vedtektene. Endringer skjer også ved at det inngås nye traktater og avtaler mellom to eller flere stater. Til slutt endres folkeretten også basert på sedvanerett.
Så Hatlem bør kanskje ta en diskusjon med sin meningsfelle Ola E. Hals om hva folkerett er og hvordan den oppstår. For konklusjonen er at det som var folkerett i 1922 ikke automatisk er folkerett hundre år senere. Heldigvis.
Det er en rekke andre påstander i Hatlems innlegg det kan være verdt å se nærmere på. For hvorfor hopper han eklatant bukk over britenes White Paper fra 1922. Her forklarer jo britene svært konkret at det aldri var planer om å gjøre om hele mandatområdet til en jødisk stat. «…the terms of the Declaration referred to do not contemplate that Palestine as a whole should be converted into a Jewish National Home.»
Eller hva med påstanden om at «Vestbredden var en del av Israels suverenitet ved midnatt natt til 15. mai 1948». Dette imøtegås jo av to sentrale dokumenter fra disse dagene.
Den israelske uavhengighetserklæringen og brevet til USAs president Truman, sendt 14. mai 1948 for å be om aksept til den nye staten, Israel. Begge disse dokumentene henviser spesifikt til etablering av staten innenfor de foreslåtte grenser i FNs resolusjon 181.
Jeg håper Hatlem forklarer nærmere om dette i sin bok.
