Det store bildet

Av­krist­ning er et euro­pe­isk fe­no­men. På den glo­ba­le are­na­en er den krist­ne kirke inne i en his­to­risk sterk vekst­fase, skriver Dagen på lederplass.

Publisert Sist oppdatert

Kris­ten­he­tens ver­dens­kart er i rask end­ring. For­and­rin­gen skjer så hur­tig at det fak­tisk has­ter med å tegne kar­tet på nytt. Hvis ikke står vi i fare for å få en helt opp­fat­ning av ver­dens krist­ne demo­gra­fi.

For tiden da kris­ten­he­ten ble do­mi­nert av hvite anglo­saks­is­ke pro­tes­tan­ter, sør­euro­pe­is­ke ka­to­lik­ker eller øst­euro­pe­is­ke or­to­dok­se er de­fi­ni­tivt over. Mens av­krist­ning pre­ger Euro­pa er det på­krist­nin­gen som er den hers­ken­de tren­den på andre kon­ti­nen­ter.

Nær­me­re tre av fire av ver­dens krist­ne vil bo enten i Afri­ka, Asia eller La­tin-Ame­ri­ka i 2050. Ved star­ten av for­ri­ge år­hund­re var bil­det helt an­ner­le­des. Da bodde åtte av ti krist­ne i Euro­pa eller Nord-Ame­ri­ka.

Den gan­gen var det disse ver­dens­de­le­ne som ble sett på som de krist­ne de­le­ne av ver­den.

Afri­ka ble reg­net som et svart kon­ti­nent. Som hed­ning­land. Men som vi på­vis­te i den svært lese­ver­di­ge ho­ved­sa­ken i Vel­sig­net Helg på lør­dag, vil altså Afri­ka kunne ha så mye som en mil­li­ard krist­ne i 2050.

Til sam­men­lig­ning var tal­let på krist­ne afri­ka­ne­re i år 1900 bare ti mil­lio­ner. Do­ku­men­tar­fil­men «Afri­can Chris­tia­ni­ty Ri­sing», som vi om­tal­te lør­dag, be­skri­ver en afri­kansk kris­ten­het pre­get av fri­mo­dig­het, en­tu­si­as­me og lov­sang.

Det svin­ger av den afri­kans­ke kirke­veks­ten. Bok­stav­lig talt.

Den som tror at kris­ten­dom­men er i til­bake­gang, tar altså feil. Det er bare på vårt kon­ti­nent at det skjer. Andre ste­der i ver­den vokser den krist­ne tro i hur­tig tempo.

Vi tror det er vik­tig å peke på dette store bil­det. Spe­si­elt for oss som bor i en ver­dens­del og i et land der kirke­søk­nin­gen går ned og krist­ne ver­di­er mar­gi­na­li­se­res i sam­fun­net.

Det er fak­tisk svært vik­tig å være klar over at denne ned­gangs­tren­den ikke er et glo­balt fe­no­men. Det er en lokal fore­te­el­se, et euro­pe­isk pro­blem.

I ste­det for å la oss tryk­ke ned av av­krist­ningstenden­se­ne i våre egne om­gi­vel­ser, bør vi la oss in­spi­re­re av de vek­kel­ses­ti­de­ne som med­krist­ne på andre kon­ti­nen­ter opp­le­ver. Evan­ge­li­ets beste tid lig­ger ikke bak oss. Glo­balt sett er den krist­ne kirke inne i en av his­to­ri­ens størs­te vekst­fa­ser.

Vek­kel­sen på andre kon­ti­nen­ter på­vir­ker fak­tisk også Euro­pa. Som vi tid­li­ge­re har om­talt her i avi­sen er mange av de størs­te me­nig­he­te­ne i Euro­pa im­mi­grant­me­nig­he­ter. Både i Paris og i Lon­don er de størs­te en­kelt­kir­ke­ne me­nig­he­ter som grunn­lagt av og for im­mi­gran­ter.

I flere av Euro­pas stor­byer skal det nå være flere im­mi­gran­ter enn et­nis­ke euro­pe­ere som sam­les til guds­tje­nes­te på en van­lig søn­dag. Vi ser noe av det samme bil­det i vår egen ho­ved­stad. Her er de en­kel­te im­mi­grant­me­nig­he­te­ne ikke vel­dig store hver for seg. Men det er mange av dem. Og kirke­søk­nin­gen blant med­lem­me­ne er stor.

Og her står vi over­for en vik­tig prak­tisk ut­ford­ring og mu­lig­het. Den res­sur­sen som de krist­ne inn­vand­rer­ne i Norge re­pre­sen­te­rer kom­mer i alt for liten grad den brede kris­ten­he­ten til gode.

Kon­tak­ten mel­lom de krist­ne inn­vand­rer­mil­jø­ene og et­nisk nors­ke me­nig­he­ter er jevn over for dår­lig. Her er det mye land å innta.

Les også: «Kristne innvandrere i Norge må reise seg»

Powered by Labrador CMS