Debatt
Det trengs stadig mer ærlighetsteologi i norske menigheter
Dagens dyktige kommentator, Sofie Braut, skrev i forrige uke en leder i avisen der hun spør om vi har fått en ærligere kultur i Kristen-Norge de siste årene. I teksten nevner hun en tale hun hadde hørt av meg for mange år siden, der jeg hevdet at vi trengte en ærlighetsteologi her til lands.
Jeg kan betro Sofie Braut og avisens lesere at jeg som predikant og høyskolelektor har løftet fram dette anliggendet i utallige prekener og forelesninger gjennom årene. Fordi jeg fortsatt mener at å bygge en ærlighetskultur i våre forsamlinger må være blant de høyest prioriterte oppgavene vi står overfor i framtiden.
Annonse
Jeg talte til en stor forsamling i Norkirken i Trondheim forrige søndag, på en flergenerasjonsgudstjeneste der. Bestillingen var å si noe om viktigheten av å bygge autentiske fellesskap, noe jeg vet at denne menigheten har hatt fokus på lenge. Responsen var overveldende.
Dette må vi bare fortsette å arbeide med om vi ønsker vekst og komme videre i arbeidet, var omkvedet på kirkekaffen.
Da jeg for første gang lanserte begrepet ærlighetsteologi i norsk kirkeliv for mer enn 25 år siden, var det ikke for å komme opp med noe nytt og fiffig. Det sprang ut av en personlig krise i mitt eget liv.
Jeg fikk ikke det rike og seierrike karismatiske livet som Bibelen beskrev – og som jeg og andre hadde opplevd en god del av blant annet i Oase-arbeidet – til å stemme med at jeg stadig ble innhentet av alvorlig sykdom og depresjon, ja, til og med av krevende konflikter og relasjonelle utfordringer.
Jeg husker at jeg en dag ropte til Gud: – Nå orker jeg ikke mer «herlighetsteologi», heller ikke mer «luthersk elendighetsteologi», nå trenger jeg en «ærlighets- og virkelighetsteologi». Jeg trenger en slitesterk tro som bærer under alle forhold.
De fleste av oss mennesker har mye godt til gode både fra Gud og hverandre.
Det ble begynnelsen på en lang reise hvor arbeidet med paradoksene ble viktig. Om å våge å holde sammen de tilsynelatende spenningene og motsetningene i livet. Hvis en ikke opphever spenningene, men våger å stå i dem, vil en oppdage at her ligger mye av livets dynamikk gjemt.
Slik ble jeg ført inn i et av de reformatoriske hovedbegrepene; simul eller samtidig. Samtidigheten ble avgjørende viktig. Ikke engang svak, men nå sterk. Men som Paulus triumferende sier i 2 Kor 12,10: «For når jeg er svak, da er jeg sterk.»
Jeg er overbevist om at de fleste av oss mennesker har mye godt til gode både fra Gud og hverandre.
Annonse
Det kan handle om tilgivelse, kjærlighet, omsorg, kraft, helbredelse, styrke og håp. Men det forutsetter at vi våger å tale sant om våre sammensatte liv – slik de faktisk er, og ikke slik vi mente de burde ha vært. Det forutsetter en ærlig melding om hva vi mangler!
En av menighetens viktigste oppgaver framover, slik jeg ser det, er å skape en atmosfære, et klima, et miljø hvor flere og flere får mer og mer mot til å tale mer og mer sant om livet. Slik at vi kan få tak i noe av alt det vi har til gode fra Himmelen og hverandre. Det fordrer at praten og samtalen vår ikke bare handler om noe der ute, noen der ute, men om oss i første person entall.
I mine mer enn 20 år som lærer i praktisk teologi på Ansgar Høyskole i Kristiansand, drev jeg litt «forskning» på om det fantes noen nøkler som kunne åpne opp for et autentisk fellesskap hvor vi med glede kunne ta imot det vi hadde til gode.
I mitt relativt store materiale var det to svar som skilte seg helt klart ut: Å lytte aktivt til hverandre og å være nådefulle mot hverandre. Den beste gaven vi kan gi hverandre er å lytte godt til det de andre måtte ha på hjertet. Å møte nådefulle medmennesker gjør at en kan senke skuldrene og våge å dele livet som det er.
Det er fortsatt tid og rom for masse ærlighetsteologi i våre fellesskap.
