Det trofaste samlivet og «tidsånden» – en sluttkommentar

I et tilsvar knyttet til boken «Det trofaste samlivet» hevder Øyvind Gaarder Andersen i Dagen 25. juni at jeg «lar tidsånden styre tolkningen av Paulus’ tekster», og han fastholder at min tilnærming blir «en læremessig overprøving av Bibelen».

Paulus’ nei til homofile ekteskap

Dette er ikke sakssvarende for bokens innhold og for det jeg står for i denne saken.

Jeg mener at det er viktig å ta på alvor hva de bibelske tekstene faktisk sier – og dermed hva de ikke sier noe spesifikt om.

Om begrepet «likekjønnede ekteskap» er Bibelen taus. Det lå nok også utenfor Bibelens horisont, slik forståelsen av dette begrepet er tilrettelagt i dag.

Det Bibelen derimot nevner noen få steder, er den homoerotiske akten (menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med o.l.).

Ikke uten grunn er alle de tre NT-henvisningene plassert i tilknytning til såkalte lastekataloger.

Gjenkjennende for disse tekstene – og i særlig grad Romerne 1 – er at de settes inn i en sammenheng preget av usømmelighet og ukontrollert begjær, noe som både trosser Guds vilje og ellers alle former for anstendig selvbeherskelse.

Det ser dermed ut til at det i første rekke er den promiskuøse homoseksualiteten som Paulus tar avstand fra, slik den bibelske etikk også gjør når det gjelder seksuell utfoldelse i sin alminnelighet.

Å påstå – som Andersen gjør – at «det sies nei til alle former for homofili, også likekjønnede ekteskap», er altså en tolkning som det er dissens om blant teologer.

Hvorfor Paulus ikke gjør den påståtte skjelningen mellom stabile homofile relasjoner og promiskuøs homoseksualitet, kan vi ikke si noe bestemt om, annet enn å konstatere at det definitivt er det siste han i Romerne 1 gir en beskrivelse av.

I boken Det trofaste samlivet skriver jeg følgende: «Dersom kristne homofile erfarer at det som sies om deres grunnleggende forståelse av seksuell identitet, mangler relevans fordi det beskrives ved hjelp av formuleringer som ikke korresponderer med det livet de faktisk lever, vil det være vanskelig å unngå at det oppstår en tolkningsdistanse. Det skjer hvis for eksempel teksten entydig artikulerer en kobling til gudløshet og homoseksuell løssluppenhet (Rom 1, 24-31), mens den kristne homofile på sin side ikke har noe annet ønske enn å leve etisk ansvarlig i et monogamt forhold og underlegge seg de samme etiske kriterier som gjelder for ethvert annet forpliktende samlivsforhold» (s. 158).

Et av de mest interessante tekstavsnittene er for øvrig 1 Korinterbrev 7,1-9. Her foretar Paulus det vi kan kalle en samlivsetisk drøfting.

Var Paulus uvitende om likekjønnede ekteskap?

For det første uttrykker han seg ytterst realistisk til det faktum at mennesket er et seksuelt vesen. Han tar på alvor menneskets biologiske realiteter, og reiser derfor ikke idealer som i praksis bare er oppnåelig for noen.

Han fastholder trofastheten og tosomhetens nødvendighet (v 2).

Han sier et tydelig ja til det intime samlivet (v 3).

Han lar oss forstå at sølibatet er en nådegave som ikke med nødvendigvis kan gjøres gjeldende for alle (v 7).

Og så fremmer han et råd som kan være en nøkkel i all samlivsetisk veiledning: I stedet for at mennesker skal brenne av begjær, bør de gifte seg (v 9). Slik henviser han til det forpliktende samlivet og til ekteskapet.

En velvillig leser av Det trofaste samlivet vil se at jeg ikke fremmer et nytt syn på ekteskapet.

Derimot drøfter jeg om det er rimelig å påstå at et trofast homofilt samliv bør kjenne seg rammet av bibeltekster som samlet sett faktisk uttrykker en motsatt livsførsel.

Sentralt i denne refleksjonen er en etisk profil og tolkningsnøkler som hjelper oss til å forstå tekstene.

Min tilnærming er altså ikke styrt av «tidsånden», men handler om å øve en ansvarlig, teologisk veiledning for en tid som denne.

Så lever nok både Andersen og jeg godt med at vi er uenige i noen av de spørsmål vi her har drøftet.