Det uoverkommelige tapet

Når jeg skriver dette er jeg i Uganda, det landet i verden som holdt skolene sine stengt lengst av alle. Her har tilbudene til barna vært det første som har stengt ned og det siste som har åpnet. Helt på tvers av det UNICEF ber om og råder til.

Det barna jeg treffer her i Uganda har å fortelle, er ganske fjernt fra min og din virkelighet hjemme i Norge. Mens vi er så godt som ferdig med munnbind, har lagt meteren bak oss og nedstengingen blir et stadig fjernere minne, er tilfellet i Uganda og de andre landene vi jobber i, ganske annerledes.

I Norge hadde vi noen uker med stengte barnehager og skoler i begynnelsen av pandemien. Det genererte kilometervis med spalteplass i mediene, altoppslukende engasjement i sosiale medier og krav om at det ikke skulle skje igjen. Se for deg at disse tilbudene først åpnet igjen nå i januar.

I Uganda har dette vært tilfelle. Her har 15 millioner barn vært uten et vanlig skoletilbud i nesten to år. Mange steder har lærerne forsvunnet, fordi de måtte få seg andre jobber. Det vil ta lang tid før skolehverdagen er som før.

Hvordan tror du det hadde gått med deg og barna dine om du skulle gått hjemme i to år? En ting er selve tilværelsen med å måtte være hjemme. Barn og foreldre blir gående i en slags trykkoker. Her har dette gjerne kommet i tillegg til at en far eller mor har mistet inntekten.

Det er brutalt. Og det får brutale konsekvenser. De kommer tydelig fram i Strømmestiftelsens rapport om hvordan koronatiltakene har påvirket de fattige, som jeg skrev om i min forrige spalte.

Viruset, matmangel og stengte skoler

Nesten to av ti jenter mellom 6 og 12 år har opplevd vold og overgrep under pandemien. For millioner av barn har nedstengningen ført til tapt læring. I Øst-Afrika har elevene brukt 3,6 timer på skolen i uka, som bare er 12 prosent av normalen. Mange dropper ut av skolen, og opp mot 20 prosent vil sannsynligvis ikke vende tilbake til de gjenåpnede skolene.

Det er avgjørende for befolkningen, ikke minst de som har det hardest fra før, at vi lærer av håndteringen av denne pandemien. Neste krise kan ikke møtes på samme måte. Spesielt én ting står fram som tydelig: Vi må gjøre alt i vår makt for at Uganda og andre land holder skolene åpne.

En ung jente venter barn

– To år med tapt læring går ikke over av seg selv bare fordi trafikklyset går fra rødt til grønt, sa stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde under Oslo Høyres årsmøte nylig. Hun tok til orde for et krafttak mot læringstapet som er skapt av pandemien.

Vi trenger et lignende krafttak globalt. Etter korona beskriver UNICEF læringstapet som nesten uoverkommelig. Vi vet at veien ut av fattigdom starter første skoledag – og vi kan ikke risikere en tapt generasjon skolebarn. Dette er tiden for å investere i utdanning i fattige land.

Det bør tas initiativer for å sikre at barn og unge kommer tilbake til skolebenken, og at de blir godt ivaretatt når de kommer tilbake. Det handler om kapasitet til å ta imot elever, nok lærere og psykososial omsorg for barn som har vært utsatt for vold og overgrep.

Har folk mistet troen på at vi kan forandre verden?

Det er viktig at politikere jobber for løsninger på de problemene koronatiltakene har skapt i Norge. Men på vår vei ut av pandemiens skygge, så kan vi ikke glemme de barna som lever på skyggesiden til vanlig.

Det vil komme nye pandemier og nye kriser. Men vi må unngå at barn og unge rammes på samme måte igjen. Jeg og du kommer til å glemme konsekvensene av nedstengingen raskt nok. La oss ikke samtidig glemme alle de som lever med konsekvensene.