Debatt
Det var ikke planene om å ta Ukraina inn i Nato som utløste krigen
Tomas Moltu anklager meg i sitt innlegg 5.9. for urettmessig å stemple Konservativt som pro-russisk, samtidig som han bekrefter mine forøvrig godt dokumenterte påstander med å presentere alle de pro-russiske argumentene. Det som Konservativts nestleder her kommer med er nemlig slett ikke tenkt ut av ham selv eller en annen politiker i Konservativt, men av en fyr som heter Vladimir Putin.
Konklusjonen om at Konservativts politikere videreformidler russisk desinformasjon er ikke gjort av meg, men av medieviter John Færseth. Det er verdt å merke seg at professor Glenn Diesen som opptrer som Konservativts Russlands-ekspert og holder interne partiseminarer i Konservativt om Russland, er påvist både av norske og internasjonaleRusslands-eksperter, Helsingfors-komiteen, journalister og forskerkollegaer å være en del av det russiske propaganda-maskineriet. Professor Diesen har flere år på rad deltatt som spesielt invitert sammen med Putin på Valdai-seminarer i St. Petersburg. Diesen har forsøkt å avvise sine koblinger til Putin-regimet men har ikke fått gjennomslag i Pressens Faglige Utvalg.
Annonse
Moltu fremholder i sitt innlegg «Vi vet at Russland har begrunnet invasjonen med planene om å innlemme Ukraina i Nato.» Moltu velger altså å stole på «begrunnelser» fra Putin, mannen som to dager før invasjonen hårdnakket benektet at Russland hadde planer om å invadere Ukraina?
Nei, Tomas Moltu, det var ikke Natos planer om å ta Ukraina inn i Nato som utløste krigen. Da burde jo krigen ha kommet i 2008, da spørsmålet om ukrainsk Nato-medlemskap sist ble seriøst diskutert. Store Nato-land som Tyskland og Frankrike avviste den gang tanken om Ukraina i Nato og blokkerte videre dialog om spørsmålet. Som jeg har påpekt i flere innlegg har Nato-medlemskap for Ukraina siden vært et ikke-tema.
Den egentlige årsaken til Russlands aggresjon mot Ukraina finner vi i Putin-regimets neo-imperialistiske drøm om å gjenopprette Sovjetunionen og tsarens imperium. I dette ligger en fornektelse av Ukrainas rett til å eksistere. I en privat samtale med president George Bush i 2008, ga Putin uttrykk for at Ukraina er en del av Russland, og ikke har krav på å være en uavhengig stat.
Yale-professor Timothy Snyder dokumenterer i artikkelen «Gud er en russer» Putins besettelse om å underlegge seg Ukraina og hans sterke fascinasjon av den russiske filosofen Ivan Iljins nasjonalistiske teorier om russisk dominans over sine nabostater.
12. juli 2021, altså noen få måneder før invasjonen, publiserte Kreml en artikkel av Vladimir Putin med tittel «Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere». I det skremmende dokumentet legger Putin frem sin hovedtese om at russere og ukrainere er ett folk – og at grunnen til at de nå er to land skyldes utenlandske anti-russiske konspirasjoner. I en illevarslende tone som kun kan minne oss om «Mein Kampf», stiller Putin åpenlyst spørsmålstegn ved legitimiteten av Ukrainas grenser, og argumenterer for at mye av Ukraina egentlig tilhører Russland, og avslutter: «Russland ble robbet!»
Vi vet at Moltu har forståelse for i alle fall deler av denne retorikken fra Putin, fordi han har tidligere uttalt at Russlands folkerettsstridige annektering av Krim «ikke er uforståelig».
I sitt innlegg i Dagen 5.9. finner Moltu det formålstjenlig å minne oss om at Russland «har hatt marinebase på Krim siden 1783», og i Moltus verden er det Ukraina som «krever å overta hele Krim-halvøya». Ifølge Folkeretten tilhører Krim Ukraina. Den russiske marinens tilstedelse i Sevastopol var basert på en leieavtale.
Men dette godtar altså ikke Putin og Moltu. Hvordan kan Moltu og Konservativt holde fast ved slike argumenter og fortsett tro at dette ikke oppfattes å understøtte russisk aggresjon og russisk propaganda? Og Moltu stiller seg helt uforstående og anklager undertegnede for løgn?
Annonse
Moltu hevder at «enhver med bitte litt forstand» må forstå at amerikanerne ønsker å bruke Ukraina til en base for langtrekkende raketter ved Russlands grense. En svært urimelig påstand. Hvorfor har ikke da amerikanerne allerede benyttet anledningen til å utplassere langtrekkende raketter i de baltiske Nato-landene som geografisk er nærmere de største russiske byene enn Ukraina er? Og hvorfor bruker ikke Konservativt da lignende argumentasjon mot f.eks. finsk Nato-medlemskap?
Moltus påstand om at Ukraina er Russlands interessesfære er også blitt imøtegått mange ganger, både av meg og andre. Putin har selv undertegnet avtalen «Founding Act» i 2008 der han gir avkall på interessesfærer. Likevel fortsetter Konservativts politikere å insistere på dette.
Skjønner man ikke hvor farlig denne tankegangen er også for Norges sikkerhet? Russland har allerede begynt å markere revir både i Finnmark og på Svalbard, blant annet ved hjelp av den russisk-ortodokse kirken. Ifølge Vårt Land har biskopen i Murmansk allerede hevdet at Sør-Varanger er russisk-ortodoks område. Lignende revirmarkeringer skjer også på Svalbard, ifølge Aftenposten.
Ved å godta tanken om at land kan ha interessesfærer, så godtar vi samtidig at Russland kan komme til å gjøre krav på norske territorier, og sette opp «røde linjer» for hva vi kan gjøre eller ikke gjøre.
Partileder Erik Selle viser stadig til angivelige «røde linjer» som Russland har satt – som vi må respektere. Hvorfor godtar Konservativt ukritisk at premissene for Ukrainas – eller vår egen selvstendighet, skal settes i Moskva? Gjør man seg ikke da til et redskap for Kreml?
Moltu argumenterer videre for at en fredsavtale med Russland er den eneste realistiske løsningen på konflikten. Da vil jeg svare med et sitat av Israels ikoniske statsminister, Golda Meir: «Du kan ikke forhandle med noen som er kommet for å drepe deg.»
