Det var ikke tale om likebehandling mellom statsreligionen og dissenterne

De religionspolitiske reformene i Norge i 1840-årene resulterte i en tilsynelatende spenningsfylt religionspolitikk.

På den ene side ble det innført en viss, men begrenset religionsfrihet for kristne dissentere, og siden også for jøder. På den annen side forble statsreligionen så å si uendret, og det ble svært lite rom for kirkelig selvstendighet eller selvstyre.

Religionsfriheten og en statsreligion som hadde som utgangspunkt at folket er religiøst enhetlig, sto side ved side. Hvordan kan man forstå denne religionspolitikken og rettstilstanden?

I 1845 fikk Norge sin første «dissenterlov». Med denne loven fikk kristne som ikke tilhørte statskirken, for første gang rett til fri offentlig religionsutøvelse og generell tillatelse til å organisere menigheter. Loven gjorde det også i prinsippet mulig å stå utenfor ethvert kirkesamfunn.

Da loven ble vedtatt, ble den regnet som den mest liberale trosfrihetsloven i samtiden. Fra 1851 ble loven også gjort gjeldende for jøder, etter at bestemmelsen i Grunnloven som forbød adgang til riket var opphevet.

Dissenterloven har også blitt sett som «et første oppløsningssignal for den norske enhetskulturen», som Vidar L. Haanes har uttrykt det. Einar Molland mente at «nå var den konfesjonelle enhetsstats tid forbi».

Et motperspektiv representeres av Ingunn Folkestad Breistein som har studert dissenterlovens konsekvenser for religiøse minoriteter. Hun legger vekt på at religionsfriheten som kom med dissenterloven, var begrenset og karakteriserer loven som en unntakslov på statsreligionens premisser.

Loven førte ikke til noen etableringsbølge av nye kristelige trosretninger i Norge, heller ikke til noen stor utmeldingsbølge av statskirken. Og den norske statens embeter var fortsatt forbeholdt dem som bekjente seg til «Statens offentlige Religion».

Selv om dissenterloven innførte fri religionsutøvelse for andre kristne trosretninger, fikk dette ingen rettslig innvirkning på statskirken. Statens forhold til dens «offentlige Religion» besto uten endringer.

1840-årenes religionspolitiske reformer dreide seg om innføring av større religionsfrihet, men førte også til debatt om statsreligionens vilkår. Krav om kirkelige reformer og om en kirkeforfatning ble reist med styrke av representanter for geistligheten.

Krav om mer demokratisk styre av kirken ble reist fra andre hold. Reformene i retning av større religionsfrihet ble gjennomført, mens kravene om kirkelige reformer, opprettelse av kirkelige styringsorganer og innføring av en relativ autonomi i kirkestyret, i liten eller ingen grad førte fram.

Noen små skritt som ikke prinsipielt avga statens myndighet i kirkestyret, ble tatt. Resultatet ble at den statskirkelige orden, i både embetslinje, organisasjon, myndighet hos geistligheten og liturgi besto uendret. I prinsippet besto også statsreligionens tvangsbestemmelser knyttet til kirkelige plikter for medlemmene.

Men omgivelsene for den norske statsreligionen ble endret. Ved siden av den var det nå fri offentlig religionsutøvelse for kristne dissentere og, etter opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842, religiøs forsamlings- og forkynnelsesfrihet – utenom i statsreligionens kirker.

Ulike sider ved det etablerte statskirkesystemet ble utfordret i flere samtidige prosesser. Både det demokratiske elementet i den nye statsforfatningen og ideene om grunnleggende friheter og rettigheter for individet gjorde seg gjeldende.

Samtidig fant teologiske og kirkelige nyorienteringer sted. Særlig fra årene omkring 1840 økte presset på det statskirkelige systemet påtakelig. 1840-årene ble inngangen til en dynamisk periode i norsk samfunnsutvikling med en omfattende reformvirksomhet og en livligere offentlighet, også på religionens område.

Det viste seg i løpet av 1840-årene at innføringen av større religionsfrihet hadde sine begrensninger. Det var ikke tale om likebehandling mellom statsreligionen og dissenterne.

Framfor alt medførte ikke innføringen av større religionsfrihet noen endring i statens styring av statsreligionen. Heller ikke de tvangsmessige bestemmelsene om religiøse praksiser for statskirkens medlemmer ble endret som følge av større religionsfrihet.

Dette ledet til forsterkede krav om endringer i statskirkens ordninger, men disse kravene førte ikke fram. Statskirkens ordninger forble i alt vesentlig uendrede.

Selv om statsreligionens og statskirkens rettslige rammer og ordninger ikke ble endret, skjedde det endringer i de samfunnsmessige omgivelsene. 1840-årenes religionspolitiske reformer og debattene og prosessene som ledsaget dem, satte statsreligionen under press.

Den norske staten ble etter 1814 en relativt demokratisk og liberal stat. Både demokratiet og tanken om grunnleggende friheter og rettigheter for individet bidro til et nytt frihetsrom i samfunnet som gjorde det mulig å etablere parallelle og alternative religiøse strukturer ved siden av den statskirkelige.

Lekmannsprekenen utgjorde en parallell religiøs struktur ved siden av prestenes forkynnelse, men innenfor den evangelisk-lutherske rammen. Dissenterloven sikret rett for andre kristne trosretninger enn den evangelisk-lutherske til å etablere alternative religiøse strukturer, menigheter og kirkesamfunn som ikke sto under statskirkens kontroll og ikke delte dens læregrunnlag.

Opphevelsen av grunnlovsforbudet mot jøders opphold i riket og at dissenterloven ble gjort gjeldende også for jøder, trakk i samme retning. Det demokratiske elementet sammen med vekkelsene bidro til å utfordre statsreligionens øvrighetskirkelige trekk, noe både opphevelsen av konventikkelplakaten, innføringen av kommunalt selvstyre og forklaringsstriden gir viktige eksempler på.

Samtidig fant det sted teologisk og kirkelig nyorientering, delvis som en gjenfunnet teologisk og kirkelig selvbevissthet, delvis som svar på utfordringene som lå i den nye religionsfriheten og utfordringen av øvrighetskirken. Dette utløste en teologisk-kirkelig diskurs om kirkeforfatningen, om kirkens stilling til og innenfor staten, og om kirkens behov for egne representative organer.

Større kirkelig selvstendighet innenfor eller overfor staten var det gjennomgående kravet. Meningene var mer delte om hvordan dette skulle realiseres. Prestene tok også i bruk det nye frihetsrommet i samfunnet og organiserte seg, debatterte og søkte å påvirke den offentlige mening.

Statsmakten og juristene var ikke helt upåvirket av den nye tenkning om kirken som en egen størrelse innenfor eller overfor staten. Myndighetene viste forståelse for prestenes ønske om å bli befridd fra «verdslige» embetsoppgaver, og viste seg også i stand til å innvilge tillatelser til presteordinasjon uten kongelig utnevning til embete og til tjeneste utenfor Kongens jurisdiksjon, i misjonstjeneste og tjeneste blant norske emigranter i Amerika.

Noen mindre reformer i kirkestyret kom også på plass. Rådgivende avstemninger før bispeutnevnelser kom for å bli. Forsøket med geistlige sakkyndige konsulenter i Kirkedepartementet ble en episode som ikke fikk den påtenkte betydningen.

Viktigere i praksis ble at man fra 1848 fikk en geistlig kirkestatsråd, men dette var ikke noen egentlig reform, bare en endret utnevningspraksis som ikke innebar noen formell endring i statens styre av kirken. Regjeringen innførte ved kongelig resolusjon av 7. september 1850 prostivise prestemøter som ordinært ledd i kirkeordningen, men ordningen ble aldri gjennomført, fordi Stortinget ikke fulgte opp med midler til skyssgodtgjørelse.

Det var uansett tale om mindre inngripende reformer som ikke medførte særlige endringer i de grunnleggende myndighetsforholdene i kirkestyret. Det ble ingen større kirkelig autonomi ut av endringene, til tross for at statsmakten gjennom disse sakene viste en viss forståelse for kirken som en størrelse med sin egen institusjonelle identitet. Heller ikke da de kirkelige reformspørsmålene kom opp til politisk behandling i 1850–1851, var det mulig å få gjennomslag for reformer som medførte større kirkelig autonomi.

Den religionspolitiske reformperioden 1842–1851 endte dermed med innføring av større religionsfrihet for kristne dissentere og jøder, større frihet for lekfolket innenfor kirken til å samles til oppbyggelige møter, organisere seg i foreninger og til å forkynne, men ikke til større frihet for statskirken til å etablere representative organer for menighetene og for kirken i stort.

Lovgivningen og ordningene omkring statsreligionen forble uendret. Statsreligionens posisjon som statens offentlige religion forble uantastet. Statens embeter var fortsatt forbeholdt dem som tilhørte statskirken.

Hvordan kunne denne spenningen – eller eventuelt balansen – mellom fortsatt statsreligion og en større grad av religionsfrihet begrunnes teoretisk? I del III skal vi undersøke den statsteoretiske diskursen om forholdet mellom religion og stat i tiden fram mot de religionspolitiske endringene i 1840-årene.

Redigert utdrag fra Per Kristian Aschim: Herskende religion i den kristelige stat : Ideer om religion og stat og deres betydning for norsk religionspolitikk i 1840-årene, Oslo: Universitetsforlaget 2022, s. 15–16, 67, 148–150 (digital utgave: Herskende religion i den kristelige stat | Bøker (idunn.no))