Kronikk
RELIGIONSFRIHET: Den religionspolitiske reformperioden 1842–1851 endte dermed med innføring av større religionsfrihet for kristne dissentere og jøder, større frihet for lekfolket innenfor kirken til å samles til oppbyggelige møter, organisere seg i foreninger og til å forkynne, men ikke til større frihet for statskirken til å etablere representative organer for menighetene og for kirken i stort, skriver Per Kristian Aschim. På bildet ser vi Oslo domkirke avbildet i 2021.
Cornelius Poppe/NTB
Det var ikke tale om likebehandling mellom statsreligionen og dissenterne
De religionspolitiske reformene i Norge i 1840-årene resulterte i en tilsynelatende spenningsfylt religionspolitikk.
På den ene side ble det innført en viss, men begrenset religionsfrihet for kristne dissentere, og siden også for jøder. På den annen side forble statsreligionen så å si uendret, og det ble svært lite rom for kirkelig selvstendighet eller selvstyre.
Religionsfriheten og en statsreligion som hadde som utgangspunkt at folket er religiøst enhetlig, sto side ved side. Hvordan kan man forstå denne religionspolitikken og rettstilstanden?
