Det velgerne ikke vil ha

Under gårsdagens spørretime i Stortinget så vi en kulturminister som lojalt forsvarte den politikken regjeringen har presentert. Men hun gjorde det uten nevneverdig entusiasme, og med liten overbevisningskraft. Thorhild Widvey viste til egne erfaringer fra hvordan butikker på Beitostølen kan være åpne på en søndag, mens butikkene på Fagernes en liten kjøretur unna måtte holde stengt samme dag. Det er ikke uforståelig at noen kan oppleve denne ulikheten vanskelig. Men de fleste av oss ser ut til å leve godt med at tilgangen på åpne butikker er noe begrenset på søndager.

Da regjeringen presenterte ønsket om flere søndagsåpne butikker 9. januar, sa Thorhild Widvey at «tilbud og etterspørsel egner seg bedre enn lovverket til å regulere butikkenes åpningstider. Vårt forslag vil også gi mer likebehandling mellom butikker og bidra til forenkling». Siden da har kritikken vært ganske unison.

I denne saken kunne man forestille seg at KrF ville bli stående alene med sin motstand, og at partiet ble mistenkt for å kamuflere en religiøst forankret argumentasjon bak mer allmenne argumenter. I stedet var det i går Senterpartiets Marit Arnstad som påpekte kirkens motstand mot den planlagte reformen. Arbeiderpartiets Arild Grande fikk en gylden anledning til å spørre om årsaken til at høringen er forsinket, er regjeringens erkjennelse av at høyrepolitikk ikke tåler møtet med folks hverdagsliv. Og ikke bare det, han opptrådte også som familiepolitiker og kritiserte kulturministerens uttalelser om at det er bra med fridager, men at ikke alle trenger å ha fridag samtidig. Grande viste til en samværspappa som hadde spurt hva han skulle med fri på onsdager når barna hans har fri på søndager.