Frispark
Det vesentligste er skjult for øyet
Jeg så nylig filmen «Sound of Freedom» på kino. Jeg har ikke blitt så rystet og så inspirert på en gang siden jeg så «Schindlers liste».
Filmen er basert på historien om Tim Ballard som forlater det amerikanske byråkratiet og drar til Colombia for å redde barn som er kidnappet og selges som sexslaver.
Ballard forlater kone, barn og en trygg jobb for å møte ondskapen ansikt til ansikt. Han trosser utallige farer og redder over hundre barn verden hadde glemt.
Etter slike sterke kino-opplevelser har jeg for vane å sjekke anmeldelsene. Jeg og våre dagers kulturanmeldere har nemlig en tendens til å frontkollidere. Dette ble intet unntak.
VG belønnet filmen med terningkast 2, i Aftenposten fikk den en svak treer, jeg gadd ikke lese flere. Der jeg så en modig helt som ofret seg selv for de svakeste, der så anmelderne en film som Donald Trump, Elon Musk og Jordan Peterson hadde likt.
De så en film som spesifikt hadde blitt markedsført inn mot konservative kristne miljø. De så anklagene som fem kvinner har rettet mot Tim Ballard. De så kritikken Ballards organisasjon har fått fra andre «anti-trafficking» organisasjoner.
De så at Jim Caviezel, som spiller Tim Ballard i filmen, angivelig skulle har forsøkt å knytte filmen til bevegelsen QAnon. De sa lite om selve filmen.
De må ha konsentrert seg om alt som lå bak. Det kan virke som om de har sett rett gjennom filmlerretet.
Vi lever i en tid hvor vi ser gjennom alt. «Sound of Freedom» handlet visst ikke om en modig manns kamp mot menneskehandel, nei, dette var egentlig en propagandafilm for konservative kristne, med forbindelser til alskens konspirasjoner.
Barna så visstnok ikke tilstrekkelig traumatiserte ut og fremstod som lite troverdige. I dekonstruksjonens tidsalder er hovedmålet å demontere.
Den «store fortellingen» har blitt absorbert av postmodernisme og marxisme. Den kritiske teorien kritiserer alt, her finnes ikke godhet og sannhet, men bare makt og motmakt. Tim Ballard er en overgriper, og «Sound of Freedom» er ikke annet enn et ekko av kristenkonservativ høyreekstremisme.
C. S. Lewis understreker i boka «The aboltion of man» at man ikke kan se gjennom i det uendelige. Man kan ikke bortforklare alt, for da ender man opp med å bortforklare forklaringen.
Lewis minner oss om at hele poenget med å se gjennom noe er å se noe på andre siden. Det er flott at et vindu er gjennomsiktig, for da kan vi se den nydelige hagen utenfor.
Hva om du så gjennom hagen også? Å se gjennom alt er det samme som å ikke se, konkluderer Lewis.
Når man ser gjennom alt, frarøves man utsikten. «Kor e alle helter hen?», roper en fortvilet Jan Eggum ut i natten.
Heltene er ikke forsvunnet, det er synet det er noe galt med. «Nytt på Nytt-mennesket» har en ironisk distanse til alt.
Med nyvunnede studiepoeng fra Erasmus Montanus i ryggsekken omsluttet av en kappe bestående av skepsis og kritikk lar man seg til slutt ikke bevege av annet enn sine egne kritiske innvendinger og fortreffelighet.
Idealet er forankret i kritikk, skepsis og ønsket om å avsløre maktforholdene som alltid ligger bak. Resultatet er en kynisk verdensanskuelse bestående av makt og motmakt.
Hovmodet og stoltheten har et godt jordsmonn. De som fortsatt tror på Tim Ballard og Winston Churchill er naive sjeler som svever rundt i uvitenhetens fullstendige kaos. De vet jo ingenting om usynlige maktstrukturer og post-kolonialisme.
En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentligste er usynlig for øyet, sier reven til prinsen i eventyret. Jeg tror reven har rett. Munnen taler det hjertet er fullt av, men vi ser og også det hjertet er fullt av.
Vi ser mer med hjertet enn med øynene. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, skriver Paulus i sitt brev til efeserne.
Hver dag ser vi de samme bildene fra demonstrasjoner og palestinske flagg overalt, vi ser taklinger i sekstenmeteren. Bildene er de samme, men konklusjonene er helt ulike, vi ser det samme, men ser så forskjellig.
Noen har sagt at det er tre ting som kan berøre hjertet vårt, det sanne, det gode og det vakre. Dette kan vi fornemme fordi Gud har lagt ned evigheten i hjertene våre.
Einstein kaller denne intuiteten for en hellig gave. En slags ryggmargsrefleks i menneskehjertet.
I helgen ble Ivan Storm Juliusssens kunstutstilling belønnet med terningkast 1 av Aftenbladets anmelder Trond Borgen, men folk strømmer til utstillingen og blar opp i dyre dommer for Juliussens seilskuter, bølger, stormer og kystlandskap.
For en stund siden var jeg i DNB arena i Stavanger og hørte på Jordan Peterson, arenaen var stappfull. Folk gikk mann av huse for å høre en mann snakke, til anmeldernes og kulturkommentatorenes forargelse.
«Sound of Freedom» hadde et budsjett på 14,5 millioner dollar. Til sammenligning hadde den siste Indiana Jones-filmen et budsjett på 295 milioner dollar. I skrivende stund har «Sound of Freedom» solgt flere billetter enn både «Indiana Jones» og den siste «Mission Impossible»-filmen.
Folk flest er ikke anmeldere. Folk flest har ikke hodet fullt av kritisk teori og annet jåleri. Folk flest rister på hodet av den siste elevundersøkelsen der barna skal velge mellom gutt, jente og annet.
Folk flest ser gjennom vinduet og ut i den nydelige hagen. Der ser de Tim Ballard som risikerer alt for å redde de verden har glemt og tenker «fy søren for en bra kar, slik vil jeg handle».
De applauderer håndverket til Ivan Storm Juliussen. De synes det er befriende og høre Jordan Peterson si det alle tenker, men ingen tør å si høyt, og langt flere enn vi tror vet at man ikke kan stole på de palestinske helsemyndigheter.
Ingen ser lenger på politisk korrekte Oscar-utdelinger. Inviter Judith Butler til Oslo spektrum og se hvor mange subsidierte billetter man kan få solgt.
«Troens øye ser det», synger vi i sangen. Troen påvirker synet vårt, troen kommer fra hjertet, la oss derfor bevare det fremfor alt vi bevarer. Det er viktigere enn på lenge.