Det vi helst ikke vil tenke på
Vi mister flere enn vi vinner. Hvorfor er det slik?
I Dagen mandag gjenga Lagets generalsekretær Karl-Johan Kjøde tall som viser at omkring 30 prosent av dem som vokser opp i kristne familier her i landet etter hvert slutter å kalle seg kristne.
Det er et veldig høyt tall. Om det gjaldt en konkret menighet ville nok mange av oss vegret oss mot å bli med i et miljø med så stor lekkasje.
Annonse
Det er all grunn til å ta utviklingstrekkene på det største alvor. Det innebærer også å stille noen vanskelige og ubehagelige spørsmål.
Den aller viktigste faktoren for å redusere frafallstallet er antakelig den troen som blir formidlet i hjemme. Det handler om opplæring og naturlige samtaler, men det handler vel så mye om levd liv.
Av faktorer utenfor hjemmet er også kunnskapsformidling vesentlig. For det er ikke minst i møte med studiehverdagen at mange bryter definitivt med kristent fellesskap og kristen tro.
Men en tredje viktig faktor er hvordan vi møter og tar vare på hverandre. For å illustrere problemstillingen kan vi foreta et tankeeksperiment.
Sett at vi i menigheten eller forsamlingen vi tilhører, inngikk følgende avtale: I løpet av de kommende fem årene skal vi ikke gjøre et eneste evangelistisk fremstøt. Men vi skal samtidig ikke miste noen av dem vi har hos oss i dag.
Om eksperimentet lyktes, ville det i mange tilfeller ført til en større kirkevekst enn den vi har sett de senere årene.
Scenarioet er teoretisk. Men erkjennelsen som ligger til grunn er både enkel og smertefull: Vi mister flere enn vi vinner. Hvorfor er det slik?
På onsdag var jeg i Oslo for å delta på den årlige Link-konferansen i regi av Norsk råd for misjon og evangelisering. Her var drøyt 100 ledere samlet, mange av dem fra bedehusorganisasjonene og frikirkeligheten.
Annonse
En av hovedtalerne var Andreas Nordli, som til daglig leder Ungdom i Oppdrag her i landet. Han snakket om kallsbevissthet. Men han påpekte også noe som burde vært drøftet i langt større grad enn det som skjer i dag: «Hvis teologien vår ikke har rom for lidelse, har vi heller ikke rom for mennesker som sliter.»
De færreste kristne vil si om sin egen teologi at den ikke rommer lidelse. Likevel finnes det nok av eksempler på mennesker som ikke finner seg til rette i lavkirkelige og frikirkelige miljøer, eller som forsvinner ut derfra når livet faller sammen. Eller når tvilen blir for sterk. Må det være sånn?
En del slutter nok i menigheten, eller slutter til og med å kalle seg kristne fordi de vil styre sitt eget liv uten å måtte forholde seg til Bibelens leveregler. Men mitt inntrykk er at de umiddelbare årsakene til brudd med kristne miljø ofte har vel så mye å gjøre med sosiale og kulturelle forhold som med selve troen på Gud.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på mennesker som gradvis forsvinner ut, uten at vi som ble igjen i menigheten helt vet hvordan vi skal forholde oss til det. I mange tilfeller er det sterke følelser involvert, og både for dem som blir og dem som går kan karakteristikkene av de andre noen ganger bli unødvendig sterke.
Et i prinsippet enkelt grep minnet KrFU-leder Martine Tønnessen Link-deltakerne om, etter å ha fortalt om sin egen bakgrunn fra Frikirken og Ungdom i Oppdrag. Det er ingen hemmelighet at KrF og KrFU henter mange av sine medlemmer og velgere fra kristne miljø.
Men hun trakk blant annet frem ett viktig kjennetegn ved organisasjonen hun leder: Det er høyt under taket for dem som vil drøfte holdninger og standpunkter. Her tror jeg mange kristne fellesskap her i landet har mye å lære.
Det er ikke noe sunnhetstegn hvis de spørsmålene mennesker faktisk bærer inne i seg, sjelden kommer ut, i frykt for hvordan omgivelsene vil reagere. Og det finnes nok av eksempler på at denne frykten har vært helt berettiget. Kanskje tar man i ungdommen valg som kan synes fornuftige der og da, uten at de nødvendigvis er det.
Blir man da møtt med kjærlighet og tålmodighet, eller med refs og utfrysningsmekanismer – med eller uten ord? Et miljø som ikke tåler at det blir stilt spørsmål ved fellesskapets forutsetninger - også de teologiske - har gitt seg selv et unødvendig vanskelig utgangspunkt.
Annonse
Forrige lørdag presenterte vi utviklingen i Naturlig Menighetsutviklings funn fra norske menigheter de siste 20 årene. Et av de mest markante utslagene er at «engasjert trosliv» kom langt ned på listen over positive kjennetegn i nesten dobbelt så mange menigheter nå som i 1999.
Det er ubehagelig talende. For nettopp det engasjerte troslivet er mye av kirkens pulsslag. Det er ikke bygg eller penger som gir den kristne kirke liv. Det er Den hellige ånd.
Så har nok mange erfart at det engasjerte troslivet fikk en slik utforming at det fungerte som vaksine snarere enn som en magnet. Det er en fundamental misforståelse at evangeliet blir undergravd når disse erfaringene blir satt ord på.
Velmenende kristne menneskers trang til å ta monopol på forståelsen av hvem Gud er og hva han vil, helt ned på detaljnivå, har nok ført mange på avstand fra Guds rike.
Erkjennelsen av dette kan være ubehagelig. Men det må være mer ubehagelig å tenke på hvor mange av de som kaller seg kristne i dag, som statistisk sett ikke kommer til å gjøre det om 10 eller 20 år. Samtidig kan vi ikke tillate oss å skyve ubehaget foran oss til neste generasjon.
Evangeliet om den korsfestede og oppståtte Jesus Kristus er og blir Guds rikes skatt. Etter fattig evne og ved Guds nåde kan vi få ta imot det i tro. Vi har ikke blitt gitt åndelig politimyndighet eller et kall til å slutte oss til fariseerpartiet. Men vi har fått barnekår hos Gud. Det er Guds barn vi får være.
