Det vi ser

Hva ser vi underveis gjennom dagene våre? Hva ser du rundt deg i ditt liv der du er? Hva lytter du til?

En vintertorsdag i mitt liv springer jeg fra trikkestoppet i Oslo, jeg har musikk på øret og jeg og travelheten min har det travelt. Vi har et tog vi skal nå, et sted vi må være nå ganske snart. Men på vei inn glassdørene til stasjonen på Nationaltheatret hører jeg noe jeg har hørt mange ganger før, men aldri her.

Jeg stopper og skyver øreklokkene mine til side.

Velsignelsen.

Noen står og synger velsignelsen over alle oss som ferdes her i ettermiddag.

Hvem er det som synger?

Jeg snur meg, jo, ved fontenen står det en kvinne med boblejakke og mikrofon og forsterker. Hun synger velsignelsen. Fontenen bak henne er islagt og død, det springer ikke noe levende vann fra den. Men langt inne på stasjonen hører jeg fortsatt denne stemmen som synger. Det gjør alle andre også. Stemmen som lyser velsignelsen er insisterende.

Hva venter vi på?

Sangen forandrer blikket mitt på togturen hjem.

Jeg skroller ikke på mobilen.

Jeg ser meg rundt.

En håndverker med arbeidsklær og en tommestokk stikkende opp av lomma på låret lener seg mot den slingrende togveggen. Han er trøtt. Litt lenger borte sitter en jente med rosa strikk i håret og sinte plastpigger på skoene. Men skotuppene hennes peker usikkert mot hverandre. En kvinne med fuskepels har høye støvletter med gullspenner og har rigget seg til over to seter selv om toget er tilnærmet fullt. Men hun er sliten og tar opp plassen hun trenger i dag.

En ung kar med lyse Timberland-støvler har høy krage, og det lyse læret på skoene hans har ingen forringende merke av søle eller skitt eller snø. Det kan se ut som vinteren ikke angår ham, han er kapslet inn i sin egen kostbare jakke og skal av på samme stoppested som jeg.

Ingen av de jeg ser rundt meg ser glade ut. Antagelig ser jeg ikke spesielt glad ut jeg heller.

Et overfylt ettermiddagstog, hva ser vi hos hverandre? Hva legger vi merke til?

Jeg tenker over mitt eget blikk, sårbarheten og trøttheten jeg merker hos andre i dag.

Så begynner jeg å fundere over å hva Jesus ser. Hva ser hans blikk? Hva ser han som kjenner hjertene? Som ser sannheten bak finstøvlene og fuskepelsen og travelheten og hårstrikkene vi pynter oss med?

Jesus må ha lagt merke til det han så rundt seg i sin samtid. De to blinde karene ved bymuren. Festen, bryllupsfesten, at det var i ferd med å gå tomt for vin for gjestene til brudeparet. Kvinnen som ga så mye hun kunne av det lille hun hadde ved tempelkisten. Og alt det andre også. Livet rundt ham. Og livet vårt slik det er rundt oss akkurat nå.

Fortellingens kraft

Hva er utsikten fra ditt liv? Sang noen en uventet velsignelse over deg i dag? Så du mennesker i situasjoner du ikke helt forsto? Var det noen du ikke rakk, eller våget å stoppe opp ved? Var det noen som stanset og så deg, den du er i ditt liv? Det du strever med?

En kvinne sang velsignelsen ved en togstasjon. Hun kunne ha sunget den hjemme hos seg selv. Eller bare hatt velsignelsen som musikk på øret. I stedet gikk hun ut i byen.

Hvis det er nok av oss som våger i den travle, kalde vintertida i samtida vår, så kan det være velsignelsen når langt.

Lytter du, hører du kanskje ekko i den i teksten her.

Hvis vi vender blikket utover, oppover, og lytter til livet rundt oss, så kan det være vi hører velsignelsen sunget over både oss og de andre som trenger det.

Kanskje gir blikket vårt, himmelvendt, glimt av hva Jesus ser, Jesus er, i våre liv, i våre blikk, i de sangene vi modig deler, og lytter til, midt i byen.