Dette er det vedtaket som skaper mest trygghet for grasroten av baptister

Hva ser du Jeremia? Før Jeremia kunne våge å tro at Han så noe som helst og at det han så var rett, måtte Herren røre ved Han. Fortelle Jermias at han var elsket og at Gud trodde på Han.

Gud måtte deretter komme med sitt ord og hjelpe Jeremias til å heve seg over frykten.

Menneskefrykt fører oss i snare (fangenskap). Vi blir slave av frykt for konsekvenser. Vi blir slave av andres ord og manipulasjon. Vi orker ikke strid selv om Jesus sa at strid vil komme om vi vil lyde Han. Ord som kommer ut ifra frykt blir ofte til ord som skremmer eller kontrollerer.

Ord ut ifra et rent hjerte som kun elsker Jesus har et ønske om at all forandring skal starte med oss selv. En lengter etter å lyde Gud mer enn mennesker. Blir vi slaver av trender i tiden og våre følelser kontrolleres av sterke kontrollerende mennesker, blir våre beslutninger et produkt av omstendigheter og ikke Guds ord. Han trenger å få lov å komme med sitt ord. Det retningsgivende ordet.

Når media og sosiale plattformer spyr ut ideologi med sterke utsagn og bevisst profilerer mennesker som støtter ytterliggående ideologier skapes en frykt for å være annerledes. Visst ikke hjertet er fylt opp av Ordet er det ikke noe retningsgivende substans i våre liv. Det skapes og et bilde som gjør at vi blander sammen begrep om kjærlighet. Så når vi da er litt skeptisk til visse ting driver jo vi hatkriminalitet.

Ofte må vi velge mellom to sitater. Har Gud virkelig sagt, eller Jesu medisin. Det står skrevet og det står atter skrevet.

Utgangspunktet Gud ville gi Jeremias var at han kunne hvile i vissheten om at Han var elsket. Ordene skulle ikke smigre eller imponere noen. Rene ærlige motiv skulle ligge bak.

Ofte er det skuffelse som taler gjennom oss. Forsvarstaler av rang. Unnskyldninger i fleng. Sannhetens tro i kjærlighet er rett og slett vår utfordring. Ofte når vi roper ut er det sårede følelser som taler.

Det vi ser skal vi være frimodige om. Frimodighet som er ren har stort potensial til å sette folk fri selv om den er krystallklar. Frimodighet ut fra arroganse sårer og skaper kløft.

Nylig var jeg vitne til at et kirkesamfunn bestående av 104 menigheter valgte å holde fast på et tradisjonelt samlivssyn som har vert i samfunnet lenge. I alle fall som det mest utbredte syn. Grasroten ville enda til skjerpe inn retningslinjene.

I forkant ble det utarbeidet et solid dokument på 30 sider som var retningsgivende og tydelig på Skriften.

Noen øyne som ser dette skje, ser nok litt annerledes på det enn meg. Noen tenker: At det går an i 2023. Andre tenker: Så flott at noen våger å holde fast på tradisjonell samlivsetikk selv om samfunnet oppløses for etiske normer.

Så reiste noen glad hjem og noen skuffet. Slik er det ofte i demokratiske prosesser der et valg må fattes. Derfor var det en stille forsamling som forlot stemmelokalet. Alle visste at utfallet kunne blitt motsatt og den som nå var lettet kunne vert den skuffende part.

Jeg tror at Baptistkirken Norge (fra jan. 2024) vil på litt sikt se at uansett smerten flere kjenner nå, er dette vedtaket det som skaper mest trygghet for grasroten av baptister i Norge.

Dette må respekteres og etterleves. Slik jeg ser det har vi Vår Herre med oss og på dette vedtaket. Det vil være nøkkelen for videre vekst i Baptistkirken Norge.

Jeg mener og at Baptistkirken skal være litt stolt av seg selv (uten hovmod) at de våger gå litt foran i Frikirke-Norge på tydelighet. Ikke tydelig for å være tydelig som prinsipp, men fordi at det er helt avgjørende i møte med det neste tiår. Kirken er ikke gutteklubben grei eller jenteklubben snill.

Kirken er en Hellig Allmenn Kirke. Byen som skal være på fjellet og ikke nede i dalen.