Dette er vårt kall og oppdrag

Kjære alle sammen! Først: Godt nyttår! Buorre ođđajahki! Hyvvää utta vuotta! Årstalen i år holder jeg i ei domkirke der vi ikke er så veldig mange til stede. Så satser jeg på at noen følger med digitalt.

Tilbakeblikk

Hva har vært spesielt med 2021?

Umiddelbart tenker jeg bare en eneste ting: pandemi og Covid-19. Det har lamma samfunnet vårt, også kirka i stor grad. Jeg kan si mye om det nå, men skal prøve å la være.

Bare en ting: når det blir vanskelig, er det alltid de som er svakest, og kanskje ikke har det så bra i utgangspunktet, som rammes mest. Så også her. De som er ensomme og alene blir mer ensomme og alene.

Mange av de med dårlig økonomi, har fått enda dårligere økonomi. De syke blant oss har til dels fått mindre hjelp enn før. Mange har for eksempel fått utsatt planlagt sykehusbehandling, for noen med alvorige konsekvenser.

Mange av de eldre, de som har ulike funksjonshemminger og mange andre har fått svekket sine tilbud under pandemien og større og mindre nedstengninger. Mitt håp og min utfordring er hvordan vi som kirke møtet dette.

Vi vil være en diakonal kirke. Det er faktisk god grunn til å minne om gode ord fra både statsminister og kongen nå ved årsskiftet: om å bry oss om hverandre. Om å tenke oss om: er det noen som vi kan gi en håndsrekning? Er det noen vi kan ta kontakt med, og høre hvordan de har det?

Og la meg i den sammenheng nevne at diakoni, kirkens omsorgsarbeid bør bli en stadig viktigere del av vår kirkes arbeid. Vi har fått noen nye diakonstillinger, jeg håper det kan bli flere. Og det er stadig mennesker i vårt samfunn som faller mellom stoler.

Forskjellene i samfunnet har økt i det siste – ikke minst under pandemien. Jeg registrerer med glede at noen menigheter har et veldig godt arbeid som omfatter mennesker med utviklingshemming. Men de fleste menighetene har ikke det. Det er en stor sorg, og en stor utfordring for oss.

Og så har jeg en oppfordring: ta vaksinen! Veien ut av pandemien er at så mange som mulig blir vaksinert! Det bråhaster å fordele vaksiner utover i den fattige verden. Det skal vi kjempe for. Men: når vi får tilbudet: det beste vi kan gjøre er å ta vaksinen, det beskytter oss selv, men det beskytter også dem vi møter.

Vår kirke her nord har vist en fantastisk omstillingsevne. Mange menigheter har maktet å være til for mennesker som har det ekstra vanskelig. Jeg er både takknemlig og stolt over det!

Samtidig ser vi veldig tydelig: mye av det jevne kirkelige arbeidet har vært veldig skadelidende. Menighetenes arbeid blant barn og unge. Trosopplæringsarbeidet, ikke minst konfirmantarbeidet. Vi må både håpe og be om at vi kan ta løs etter hvert igjen.

En klok prest sa nylig at når pandemien etter hvert slipper taket, må menighetene på en måte starte på nytt igjen. Mye av det faste arbeidet har stoppet opp, og det må en ny start til. Nye initiativ.

Min tidligere kollega Per Arne Dahl sa for et drøyt år siden at når pandemien er over, skal vi ikke tilbake til normalen, men: tilbake til framtida. Det er fortsatt godt sagt!

I august i fjor var biskopene i vår kirke på studietur i Varanger. Jeg hadde stor glede av å være vertskap for kollegene mine rundt Varanger-fjorden. Dette gav oss unike møter med både historie og livet i dag i denne fantastiske delen av vårt land.

La meg nevne Vardøhus festning, pomormuseet, forelesning om kvensk historie, besøk i kvenmuseet, steinalderminner på Mortensnes, samiske museer i Varangerbotn og Neiden, historien om flykningene som kom syklende over grensa i 2015. Og ikke minst: Grense Jakobselv, der de tøffeste i kollegiet bada (ikke jeg). Jeg tror de fikk både gode opplevelser, og en viss innsikt i livet i nord-øst.

Hvis jeg skal nevne en til sak fra fjoråret: vi kommer ikke utenom at debatten om oppsplitting av de to sammenslåtte fylkene er en viktig sak for oss, som biskopen ikke skal legge seg opp i. Men jeg er opptatt av at vi får ordninger for framtida som fungerer godt i våre områder, og at vi kan ha godt samarbeid og gode relasjoner med hverandre, uansett hvor vi bor og hvem vi er.

Kvensk kirkeliv

I forbindelse med årstalen i fjor sang den samiske kunstneren Niko Valkeapää. Denne gangen presenteres den nye bispekåpa vår, med dens tilknytning til både kvenske og samiske tradisjoner.

Og dessuten: 2 fra gruppa Trio Raisista: Øystein Fredriksen og Peter Vang. Trioen opptrådte på kulturkveld i Rotsund kirke i forbindelse med høstens bispevisitas i Nordreisa. Jeg lot meg begeistre av flott musikk, og av det viktige arbeidet de gjør med å løfte fram en tradisjon som har vært rammet av fornorskingen.

De siste årene har vi opplevd er sterk bevisstgjøring om kvenske tradisjoner i vårt land, og særlig i våre områder her i nord. Den kvenske befolkning ble utsatt for en hard fornorskingspolitikk, som har mange likhetstrekk med det den samiske befolkningen opplevde.

Men begrunnelsen for fornorskingen av kvener var ikke helt den samme, for her var det en sterk politisk begrunnelse: man var redde for at Finland skulle gjøre krav på landområder der kvensk/finsk var dagligtalen. Og vi kommer ikke unna: kirka var en vesentlig del av fornorskingen, også av kvener.

Og her gjelder det som også gjelder ellers: fornorskingen slutter ikke selv om det ikke lenger er vedtatt politikk å drive med fornorsking. Den fortsetter med sin egen tyngde, hvis man ikke gjør noe aktivt for å løfte fram kvensk språk og kultur.

Det har vært interessant å legge merke til at kvensk språk og kultur, som ble viktige tema under bispevisitasene i høst i Nordreisa og Alta, knapt var tematisert under forrige visitaser, for henholdsvis 10 og 9 år siden.

Det sier nok en del om voksende kirkelig bevissthet, men, det sier også noe om en kvensk befolkning som med sterkt engasjement ønsker å ta tilbake så mye som mulig av det som er gått tapt ved fornorskingen. Jeg håper vi kan gi gode bidrag i det.

Kvensk salmebok

Vårt bispedømme har fått et nasjonalkirkelig ansvar for kvensk kirkeliv. Det betyr at det arbeidet vi gjør på dette feltet, gjør vi på vegne av hele vår kirke. Vi har vårt eget utvalg under bispedømmerådet som har arbeider med dette.

Det er utarbeidet en del liturgier, men vi må komme lenger med det. I fjor sommer var den første kirkelige vielse på kvensk! Vi har et stort prosjekt med kvensk salmehefte.

Kristin Mellem har, sammen med en fagkomité, gjort et unikt arbeid med å samle gamle kvenske salmer, sammen med en del nyere. Stor takk til Kristin – og til fagkomiteen som hun har arbeidet sammen med. Man er nå i sluttarbeidet med å få utgitt heftet. Håpet er at dette skal være begynnelsen på det som senere skal bli ei kvensk salmebok.

Skape forsoning

I oktober hadde bispedømmerådet møte i Vadsø, for å bli litt mer kjent med kvensk kultur og kvensk kirkeliv. Vi besøkte også det nye kvenmuseet. Bispedømmerådet vedtok i høst at bispedømmet skal ha kvensk navn – i tillegg til norsk og samisk. Så nå er vi altså i «Davvi-Hålogalándda bismagoddi – Pohjais-Hålogalandin pispaseura – Nord-Hålogaland bipedømme”.

Vi prøver å motivere menighetene til å bruke kvensk språk i gudstjenestene. Jeg må nok innrømme at det er vanskelig å nå godt gjennom på dette, slik at det skjer i praksis i gudstjenestene. Vi skal bli bedre, og arbeider med det!

Vi har hatt gode samtaler med Norske kveners forbund. De utfordrer oss som kirke i forhold til kvensk språk og kultur. Vi arbeider med å finne gode måter å organisere det kvenske kirkelige arbeidet på.

Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner har fått forlenget sin arbeidsperiode på grunn av pandemien. Vi venter at de avslutter sitt arbeid våren 2023.

Jeg regner med at vår kirke vil få en del utfordringer fra kommisjonen. Det er viktig at vi tar imot dem på en god måte, slik at vi kan være med å skape forsoning. Den største risikoen er at kommisjonens arbeid blir glemt. Vi må som kirke være med å bidra til at det ikke skjer.

Gjenreisningskirker

Jeg tok frem disse kirkene som er bygd opp etter krigen i forbindelse med årstalen for et år siden. Utfordringen er fortsatt veldig stor, men vi har i det minste ropt så høyt at noen har hørt oss.

På kirkemøtet i fjor høst var det en sak om kirkelig kulturarvstrategi. Komiteen i kirkemøtet som behandlet saken uttalte:

Komiteen ser at gjenreisningskirkene i Nord-Troms og Finnmark bærer en spesiell historie, og har akutte og store vedlikeholdsbehov. Et utvalg av disse kirkene bør vurderes fredet. Vedlikeholdet av disse kirkene bør prioriteres.

Stortinget har vedtatt en milliardsatsing på bevaring av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg. Og her melder vi oss på! Gjenreisningskirkene har blitt et tema både i kirkerådets administrasjon og hos riksantikvaren.

Problemet er slett ikke løst: Vi har mange kirker som er bygd på 50- og 60-tallet som lider under manglende vedlikehold. Kommunene har ansvaret, men i mange tilfeller ser de seg ikke i stand til å gi kirkene forsvarlig vedlikehold. Denne utfordringen må vi holde varm i tiden framover, og utfordre både kommuner og nasjonale myndigheter.

Kvinner i prestetjeneste

I fjor vår fikk vi svar på en arbeidsmiljøundersøkelse blant kvinner i prestetjeneste. Det var til dels nedslående resultater. I vårt bispedømme meldes det at 26 prosent oppgir å ha opplevd uønskede hendelser basert på at de er kvinnelig prest.

45 prosent opplever krevende kollegarelasjoner på grunn av ulikt syn på kvinnelige prester. Her er mye å ta tak i, både fra biskopen som arbeidsgiver, og i menighetene våre.

Det er nå opprettet et partssammensatt «kjønns- og likestillingsutvalg». Utvalget er nylig kommet i gang med sitt arbeid. Jeg har gode forventninger på at vi kan bli bedre på dette feltet. Vi skal være en god arbeidsgiver for alle våre ansatte, vi har nulltoleranse for all diskriminering.

Teologistudiet på UiT Norges Arktiske universitet

På årstalen for et år siden kunne jeg med glede fortelle at universitetsstyret i 2020 vedtok å videreføre teologistudiet på permanent basis. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si.

Vi var kjent med at man ikke tok opp nye studenter på bachelor-programmet høsten 21. Nå har jeg latt meg fortelle at det blir ikke opptak i år heller, og at man ikke lyser ut ledig stilling som lærer i kirkehistorie, det faget som kanskje er aller viktigst når det gjelder å ha god faglighet knyttet til vår kulturelle og språklige historie i kirkelivet i nord.

Dette er en faglighet som trenges både for å utdanne kirkelige medarbeidere, men det er også en faglighet som et arktisk universitet ikke kan klare seg uten. Men her er altså usikkerheten stor.

La meg også nevne at kirkemøtet i høst vedtok endringer i krav for å kvalifiseres til prestetjeneste. Dette åpner muligheten for å etablere en erfaringsbasert master. Jeg har et sterkt ønske om at man kan få det til med godt samarbeid her i Tromsø.

I september ble Stein Erik Anti vigslet til prest – i Karasjok kirke. Han har hatt hele sin teologiske utdannelse ved UiT, og den praktisk kirkelige utdannelsen ved Kirkielig utdanningssenter i nord (KUN).

Det var en historisk hendelse, for det er trolig over 250 år siden forrige gang en person med nordsamisk som første-språk vigsles til prestetjeneste (Anders Porsanger). Og: første gang i historien at vigslingen foregår på samisk!

Søndag for to uker siden ble Barbara Lahnor vigslet til prestetjeneste i Tromsdalen kirke. Hun har også studert her i Tromsø, og er nå i gang som prostiprest i Vesterålen.

Når vi nå er inne på universitetet: Der er man nå i ferd med å avslutte et stort forskningsprosjekt om læstadiansimen. Dette prosjektet er finansiert av Tromsø forsknings-stiftelse (med midler fra Trond Mohn).

Prosjektleder er førsteamanuensis Rolf Inge Larsen. Hvis jeg er riktig oppdatert, får vi her presentert historie, men også helt aktuell situasjon. Dette vil være spennende og svært nyttig for mange av oss i kirka. Boka kommer i løpet av året, og etter hvert kommer også forkortede versjoner på kvensk, samisk og engelsk.

Til slutt

Litt om noen av de viktige sakene jeg ikke har snakket om i dette foredraget.

Familien Collin er fortsatt i kirkeasyl i Finnsnes kirke. De har feiret sin åttende jul der. Nå venter de på enda en rettsbehandling, samtidig som situasjonen på Sri Lanka har blitt enda mer utrygg for folk som har vært aktive med de tamilske tigre.

Vi lever stadig i håpet om at vi har myndigheter som ser at dette er mennesker som ikke har noe alternativ: de kan umulig reise hjem til Sri Lanka. I valgkampen i høst var flere politikere på besøk hos familien i Finnsnes kirke. Etter valget har det blitt øredøvende stille. Jeg håper og ber om at det tenkes kloke tanker i denne stillheten.

Erkebiskop Desmond Tutu døde 2. juledag. På martyrdagen. Han var i Norge mange ganger, også her i Tromsø. Han var æresdoktor ved UiT. Han har prekt både her i domkirka og i Tromsdalen kirke.

Han hadde et brennende engasjement for rettferdighet. Han førte en utrettelig kamp for å avskaffe apartheid. Og han var den som ledet sannhetskommisjonen, som hadde forsoning og tilgivelse som grunnleggende tenkning.

Vår sannhets- og forsoningskommisjon har mye inspirasjon å hente der. For meg var Desmond Tutu et sterkt og synlig tegn på at man ikke kan lage vanntette skiller mellom teologi og politikk.

For en kristen kirke må si ifra når mennesker lider, og når mennesker utsettes for urettferdighet. Vår kirkes engasjement i klima- og miljøspørsmål henger også sammen med dette.

Som kristen kirke skal vi være til stede, i samfunnet, i folks liv. Og dette engasjementet er aldeles ikke til hinder for at vi som kirke skal forkynne budskapet om frelse og tilgivelse, om håp og evighet. Om kors og oppstandelse.

Kirkemøtet i høst vedtok nytt strategidokument for kirken vår, fortsatt med overskriften: «Mer himmel på jord». Videre heter det: «Den norske kirke er en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus.»

Dette er vårt kall og oppdrag!