Dette kan kristne lære av Natur og Ungdom

Det har vært en gjentakende kritikk mot sentrale miljøer i Den norske kirke at man oftere hører om klimaengasjement enn om misjon og evangelisering. I en forstand ble disse fordommene innfridd da prest og bispekandidat Sunniva Gylver inntok scenen på Trosopplæringskonferansen onsdag sammen med sin datter, tidligere Natur og Ungdom-leder Gina Gylver.

Gina Gylver beskrev klimakampen som en kamp i permanent motbakke. Jeg tror mange, både pastorer og misjonærer, kan kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. «Seierne er så små», sa Gylver. Mang en kristenleder har måttet lære seg å glede seg over lite.

Hun beskrev også hvordan man kan ha lyst til å rope, i håp om å fange folks oppmerksomhet. Men heller ikke det ser ut til å fungere.

Så hvordan holder du det gående? spurte mor og prest Sunniva.

Datterens svar var å zoome inn og å zoome ut. Man må zoome ut for å huske den større virkeligheten, de realitetene som finnes utenfor vår egen hverdag. Det gjelder i klimakampen, men det gjelder også dem som vil realisere misjonsbefalingen. Så må man zoome inn for å ikke gå seg helt bort i makroperspektiver og abstraksjoner. Man må zoome inn for å se hva man konkret faktisk kan gjøre, hvor akkurat jeg kan gi mitt bidrag.

Både i klimakampen og i kristen virksomhet forholdet man seg, hver på sin måte, naturligvis, til himmel og helvete.

Det er velkjent at mange i Den norske kirke er opptatt av klimaansvaret. Men de er på ingen måte alene om dette. Misjonssambandet, som er blant de mest konservative aktørene i det etablerte Kristen-Norge, vedtok på generalforsamlingen i 2022 en strategi hvor det blant annet heter at man skal «ta hensyn til klima og miljø i driften av institusjoner, forsamlinger og arrangementer.» Så klimakampen angår i høy grad også kristne. Uten at man dermed å gjøre antall eller størrelse på CO2-kvoter til et teologisk anliggende.

Men i tillegg til den direkte verdien i å snakke om klima på en konferanse om trosopplæring illustrerte Gina Gylver også hvordan det kan være å kjempe for noe man tror på. Man kan ikke regne med full støtte med en gang.

Faktisk kan det ta ganske lang tid. Ikke minst hvis det man kjemper for innebærer at folk blir satt på valg. Hvis det å si ja til noe innebærer å gi avkall på noe annet.

Særlig hvis man ikke helt vet om man forstår verken behovet eller problemet, og særlig hvis budskapet blir lagt frem på en måte man har vanskelig for å relatere til.

Løsningen er ikke å gi opp. Løsningen er ikke å late som om budskapet ikke er viktig. Løsningen er ikke å tone ned alvoret for å gjøre budskapet mer tilgjengelig. Løsningen er å holde stand. Å stå i det. Å få styrke til å bli i kampen.

Jeg håper deltakerne på Trosopplæringskonferansen, og mange andre, ble inspirert til å stå opp for evangeliet. Også de sidene ved det som er omstridte. De som får arbeide med trosformidling til barn og unge har et svært viktig arbeid. Og det er mange av dem.

De gangene jeg har vært på Trosopplæringskonferansen har jeg sett utover forsamlingen i en slags forundring. Det er jo smått fantastisk at det i dette rommet faktisk sitter rundt 1.000 mennesker som har som jobb å drive kristen trosformidling.

Slik var det i år også, selv om deltakelsen har gått noe ned. Fra rekordåret i 2014, med 1.800 deltakere, har det gått noe nedover, og etter pandemiens begrensninger var det rundt 1.000 deltakere i 2022, og noe over 700 i fjor.

Flere ting har forandret seg siden trosopplæringsreformen ble satt i gang tidlig på 2000-tallet. Den gangen var man opptatt av å snakke om trosopplæring for alle døpte. Poenget var blant annet at dette ikke bare skulle være for dem som allerede er faste kirkegjengere.

Med tiden fremstår likevel det som var ment inkluderende som en mer ekskluderende språkbruk. For med synkende dåpstall er det jo mange barn som ville falt utenfor. Derfor snakker man nå om trosopplæring for alle interesserte. Og det lange ordet trosopplæring blir mer og mer erstattet av begrepet «kirkelig undervisning og læring».

I Den norske kirkes vedtatte plan for kirkelig undervisning og læring heter det enkelt og klart at «Det kristne fellesskapet skal gi videre det som er gitt, og formidle troens budskap». Slik skal misjonsbefalingen få kjøtt og blod.

På årets konferanse var kirkerådsleder Harald Hegstad gjest. Han fortalte om sin egen oppvekst med søndagsskole på Sverresborg bedehus i Trondheim, og nevnte også ved navn Johan Karlsaune som en frivillig ildsjel med stor betydning for dannelsen av gudsbildet til mange barn.

Han var, med Hegstads ord, en ubetalt sliter. Kirkerådslederen la vekt på at vi ikke må profesjonalisere feltet i en slik grad at slike som Karlsaune føler seg overflødige.

Det er IKO - Kirkelig pedagogisk senter som arrangerer Trosopplæringskonferansen, i samarbeid med Hovedorganisasjonen KA, samt Søndagsskolen og Kirkens Nødhjelp. Hegstad deltok i samtale med IKOs arbeidende styreleder Kristine Aksøy.

De omtalte hjemmet som den primære arena for trospplæring. Her er vi ved et sentralt punkt i fremtidens kristenhet her i landet. For en ting er hvilke arrangementer som kan bidra til at flere oppsøker kirken, enten det er søndag eller andre dager. Vel så viktig er likevel hvordan det åndelige livet tar form alle de andre dagene.Noen av dem er man i motbakke. Kanskje ganske mange.

Da kan det være nyttig å zoome ut, og forstå seg og sin egen situasjon i evighetsperspektiv. Så er det nyttig å zoome inn, så man ikke føler vekten av hele misjonsbefalingen på sine egne skuldre.