Dette stortingsvedtaket var det siste vi trengte i den livsviktige debatten om kjønnsskifte

Vedtaket kom senere enn tenkt, men resultatet var veldig klart. Med stort flertall godkjente Stortinget tidligere denne uken loven om forbud mot konverteringsterapi.

Mye er skrevet om lovens konsekvenser når det gjelder ytringsfrihet. Særlig kristnes rett til å kunne stå for sitt syn på homofilt samliv.

For dette er en lov som er spesialdesignet for å undertrykke bestemte religiøse ytringer. En skammelig renovasjonslov skapt for å få visse miljøer til å holde munn, renske ut uønskede synspunkter.

Men det er en type virkning av stortingsvedtaket som kanskje har kommet litt i skyggen. Og det er hvilken effekt det vil ha på et tema som akkurat nå er svært aktuelt i det norske samfunn, debatten om kjønnsskifte.

De siste årene har de fleste vestlige land, Norge inkludert, opplevd en eksplosiv økning av barn og unge som ikke finner seg til rette i sitt eget kjønn. Her hos oss har barn helt ned til 16 år anledning til å kunne starte medikamentell kjønnsskiftebehandling.

Men den gjeldende praksisen ved norsk helseinstitusjoner har kommet under sterk kritikk, blant annet fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. Og i land som Sverige og Storbritannia har man endret disse aldergrensene fordi man ikke har oversikt over konsekvensene. Blant annet er man bekymret for de stadig flere som angrer sin kjønnsskiftebehandling.

Denne livsviktige debatten pågår altså for fullt. Men nå spørs det hvordan den nye loven mot konverteringsterapi vil påvirke det offentlige ordskiftet.

Vi frykter at den vil ha samme nedkjølende effekt på den allmenne debatten om kjønnsidentitet og kjønsskifte som den vil ha på religiøse ytringer om legning.

For dette er en lov med et stort innebygd paradoks. Den kriminaliserer samtidig påvirkning både til å endre, men også til å ikke endre.

Dette er komplisert, så la oss ta det sakte.

Det er nå forbudt å påvirke noen til å endre sin legning. Det vil si, det forbudet gjelder i praksis bare fra homofil til heterofil og ikke andre veien. For den nye lovens mor, tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen har jo gitt ut boken «Homo», med en undertittel som sier at den er skrevet blant annet «for deg som... har lyst til å bli homo».

Så den veien er det altså sannsynligvis straffefritt å bedrive konverteringsterapi.

Samtidig er også kjønnsidentitet tatt inn i loven. Det vil si at det også forbudt å påvirke en transperson til å ikke endre kjønnet sitt, men finne seg til rette i det kjønnet vedkommende er født i.

Loven er med vilje utformet så uklar at det er vanskelig å vite akkurat hva som er straffbar påvirkning og ikke. Dersom man for eksempel fraråder noen å ta en kjønnsskifteoperasjon, har man da egentlig bedrevet konverteringsterapi og kan risikere å få politiet på døren?

Og hva er det tillatt for foreldre å si til barna sine? Hvis et barn sliter med kjønnsinkongruens, kan foreldrene da si at det bare finnes to kjønn og at det ikke er mulig å endre dette. En gutt er en gutt og en jente en jente, sånn har det alltid vært og slik kommer det alltid til å være.

Hvis en slik «påvirkning» til å finne seg til rette i sitt biologiske kjønn, skjer systematisk over tid, kan man da snakke om at foreldrene har tatt i bruk det loven kaller «metoder» for å endre barnet kjønnsidentitet? Og risikerer man da tre - eller til og med seks års fengsel?

Det spørsmålet er det egentlig ingen, heller ikke de som har vedtatt loven, som kan gi klare svar på. Det blir opp til domstolene å avgjøre nøyaktig hvor den grensen skal gå.

Og dermed oppnår Trettebergstuen & co akkurat det de har ønsket, å stoppe munnen på folk som har et annet syn enn dem. For de færreste ønsker jo å havne i fengsel for å ha uttrykt meningene sine.

Men det er alltid kostnader forbundet med en innskrenket ytringsfrihet. Og i denen saken finnes det noen svært sårbare tapere.

Det er alle de som om noen år angrer på de irreversible inngrepene som bare fortsatte fordi folk ikke turte å protestere mot det norske helsevesenets dypt uforsvarlige praksis.