Digital avhengighet må tas på alvor

I Dagen for få dager siden uttalte den ortodokse presten – og seksbarnsfaren – Johannes Solberg seg om digital avhengighet: «Det er åpenbart en del ting som er på linje med narkotiske stoffer».

Han er slett ikke alene om å være bekymret for konsekvensene av å la moderne teknologi – og avhengighetsskapende sosiale medier – fylle hverdagen vår.

Det betyr ikke at vi er generelt negative til teknologisk utvikling eller vil etterlyse stramme, statlige reguleringer.

Men vi vil på det sterkeste oppfordre til bevisst mediebruk. Det gjelder på vegne av barn og unge. Men vi tror også at det er en kristenplikt for voksne å skjerme seg noe fra alle skjermene som kan fylle hverdagene våre.

For å gi plass i livet til Gud – samt gode og tette relasjoner med levende mennesker.

Stjeler mye tid

De utfordringene som den teknologiske utviklingen – og sosiale medier – utsetter oss for er varierte og sammensatte.

Kanskje det enkleste å snakke om er tidsbruk. Mange synes at ulike skjermer stjeler for mye av deres tid.

Psykolog og medieforsker ved Universitetet i Bergen, Mehri Agai, forteller i et intervju med forskning.no at hun har intervjuet ungdom som bruker mellom 5 og 7 timer på skjermer hver eneste dag. De synes ikke dette er bra.

«De forsøker å koble fra, men det er ikke så lett», forteller Agai.

Jesus sa til disiplene sine: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31). Vi tror ikke bare disiplene for to tusen år siden trengte stillhet og avkobling. Det trenger også dagens kristne.

I et oppjaget samfunn – der små pauser ofte fylles med noe vi finner på en skjerm eller en podkast – kan både vår åndelige og vår psykiske helse trenge at vi legger bort mobilen og skru av tv-en.

Helt siden 2012 har for eksempel Tro & Medier hatt en kampanje kalt «Skjermfri uke». Det gir et viktig signal om at det kan kreve innsats å kutte ut skjermen for en kortere eller lengre stund.

«Den engstlige generasjonen»

Men utfordringene knyttet til skjerm kan handle om enda mer utfordrende forhold enn tidsbruk. Den kjente amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt hevder i bestselgeren «The Anxious Generation» at den voldsomme økningen av depresjon og angst som begynner i 2010 «skyldes smarttelefoner som gir konstant tilgang til vanedannende sosiale medier».

Det siste uttrykket er interessant. Står vi rett og slett overfor en form for avhengighet som det er rimelig å sammenligne med farene knyttet til alkohol og narkotika? Det er jo også budskapet til den ortodokse presten Johannes Solberg som selv har skrevet en bok om teknologi.

I så fall er det på sin plass å diskutere hva samfunnet – og kanskje særlig skolen – kan og bør gjøre for å legge til rette for fornuftig skjermbruk.

Jonathan Haidt har en rekke forslag. «De viktigste er ingen smarttelefoner før videregående, ingen sosiale medier før man er 16 år, telefonfrie skoler, og mer fri og selvstendig lek for barn», oppsummerer Minerva i en artikkel (10/6 2024).

Ødelegger unges konsentrasjon

Det er et stort samsvar mellom argumentene til Jonathan Haidt og den norske romanforfatteren Maja Lunde. Hun har nylig skrevet boken «Skjerm barna». Den har undertittelen: «Hvordan teknologien tok over barndommen og hva vi kan gjøre for å ta livet og leken tilbake».

Lunde var også med å fronte et foreldreopprør mot skjerm i barneskolen ifjor. 6 000 skrev under på «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen» og initiativtagerne fikk også et møte med statsråden.

Vi tror det er viktig at foreldre – og skolen – skjermer barn fra skjermer. Slik sett støtter vi alle de politikerne som de siste årene har tatt til orde for å gjøre norsk skole mer skjermfri. Det kan også begrunnes i den tydelige dokumentasjonen som finnes på at økt mobilbruk ødelegger unges konsentrasjon.

Det betyr ikke at vi først og fremst skal gi staten ansvaret for at barn, unge og voksne har en hensiktsmessig mediebruk. Vi må ta mye av ansvaret selv. Og kanskje kan kristne gå foran med gode eksempler ved å vise verdien av å legge bort skjermen til beste for både Gud og mennesker.