Knut Hamsun – dikteren som levde for lenge

Lørdag 19. februar 2022 vil det være 70 år siden Knut Hamsun døde i sitt hjem Nørholm i det daværende Eide herred i Aust-Agder. Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.

Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 12 år for lenge. Han gikk i sitt 93. år.

I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel; også han en «stor» dikter selv om han bare nådde Hamsun omtrent til vristen; om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.

«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», var Hoels underfundige analyse den gang. Underfundig, men treffende.

Var Hamsun død den gang, ville han ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg helt. I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort.

Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur.»

I essayet, som bare heter «Knut Hamsun», viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet.

Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor. Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», gikk det opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.

Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid». Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte. Hva man ellers må mene om mannen og synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889–1938), som det året fikk Nobels fredspris for 1935.

Som pasifistisk skribent hadde Ossietzky vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år.

Ettertiden husker de skarpe svarene fra Nordahl Grieg og Sigrid Undset til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold.

Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossietzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.

Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen. Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde. Han følte han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.

«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann. Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.

Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.

Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.

Hamsuns egen kommentar til dette er litteraturhistoriens mest kategoriske kommentar og det tydeligste punktum noen har satt. Den siste setningen i hans siste bok er denne: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»