Disipler som varer

Min største sorg som troende i 30-årene er å se det store antall brennende, troende venner fra ungdoms- og studieår som ikke lenger uttrykker begeistring for etterfølgelsen av Jesus.

De var lovsangsledere, ungdomsledere og speiderledere og de var alle merket av personlige møter med Gud.

De var pinsevenner, trosvenner og NLM`ere, de var kirkefolk og de var med i Laget. Eller i Ungdom i Oppdrag. I dag lever de fjernt fra menighetsliv; i beste fall ber de fortsatt i det stille.

Forskning fra USA viser at manglende disippelgjøring, manglende livsveiledning og ikke minst; manglende kobling mellom tro, karriere og livsvei, er hovedårsaker til frafallet.

Dette er det heldigvis mulig å gjøre noe med.

Det er selvfølgelig ikke slik at vi kan forvente at absolutt alle tar med seg troen gjennom livets ulike faser og utfordringer.

Paulus skriver til menigheten i Korint at «vi tror det vi ikke ser». Når stormene kommer, som de på ulike måter gjør for oss alle, er det naturlig nok slik at noen avskriver Gud når han virker heller langt borte.

Nåden – også til å fortsette å tro nettopp når det stormer – er en erfaring vi alle er i behov av. Spesielt når det røyner virkelig på. Ingen kan rose seg av egen trosstyrke.

Statistikken er likevel litt for grell, også i Norge. Det kan da ikke være meningen at 70 prosent av alle barn som vokser opp i kristne familier, skal gå på slike smeller i livet at enten tro, kirke- og fellesskapsliv eller en kombinasjon av disse skal måtte kastes over bord.

Om Gud selv står fast, må det ha noe med faktorer enten i eller utenfor det kristne fellesskapet å gjøre.

I samfunnsfagene snakker vi om «push»- og «pull»-faktorer når store endringer inntreffer, enten i enkeltpersoners liv eller i et storsamfunn.

I forhold til troen vil «pull»-faktorene være livets stormer, eller rett og slett de sterke kreftene i storsamfunnet rundt som ofte virker i en helt annen retning enn det Jesus underviste er Guds rikes verdier. Avhengig av omgivelser vi befinner oss i, treffer de oss alle i ulik grad.

Hvordan vi skal forholde oss til en postmoderne virkelighet er verdt en egen diskusjon.

Mange av årsakene til at unge voksne ikke lenger vil leve livet i kirke og menighetsfellesskap kan vi som kirke faktisk selv gjøre mye med. Det er det jeg vil kalle «push»-faktorene. Dem vil jeg definere som de elementer av vår kristne kultur eller vårt kristne fellesskap som på en kunstig måte fremmedgjør oss fra resten av samfunnet eller som uttrykker Guds rike på forfeilet vis.

Det kan føre til at det å bygge Guds rike ikke lenger synes relevant for det virkelige, håndfaste, livet. Det vil så skyve en del bort fra menighetslivet, selv om man er oppvokst der.

Barna Group, et av USAs fremste forskningsinstitutter på bevegelser i kirkelivet, gav i 2011 ut boken «You lost me» med den beskrivende undertittelen:

«Why Young Christians Are Leaving Church And Rethinking Faith.»

Liknende undersøkelser er tidligere gjort også i Norge, om enn i mindre skala. Jeg tror like fullt funnene som Barna Groups leder David Kinnaman presenterer i stor grad også vil være relevante for norske forhold eller for den vestlige kirke generelt.

Å gjengi bokens fulle innhold er da også verdt en egen artikkel. Det som her kan være verdt å trekke frem derimot, er hva vi som kirke selv kan gjøre for å minimere «push»-faktorene vi selv skaper.

Disse beskriver Kinnaman som følgende – og da på et generelt, overordnet nivå basert på de x-antall hundre intervjuene som er gjort av tidligere kirkeaktive ungdommer.

Vi er 1) overbeskyttende, trygghetssøkende og motvirker risikotagning og entreprenørenes endringsvilje.

Vi er 2) grunne og kjedelige. Det vil si: troen presenteres uten en helhetlig forståelse av hva etterfølgelse av Jesus betyr på alle livets områder.

3) Vi er anti-vitenskapelige. Vi evner ikke presentere hvordan tro og vitenskap kan gå hånd i hånd.

4) Vi oppleves stille eller undertrykkende, spesielt i forhold til tema som seksualitet.

5) Vi er eksklusive og evner ikke å finne ut hvordan troen strekker seg ut mot dem som ikke allerede følger de kristne reglene.

6) Vi tillater ikke at tvilen og spørsmålene får uttrykkes i våre sammenhenger. 


Kinnamans analyse og svar på utfordringene intervjuobjektene gav, er fra hans side ikke gitt som uttrykk for entydige løsninger. Det er heller ikke hans ønske å endre evangeliets innhold.

Utfordringen i vår og fremtidige generasjoner er som alltid, sier han, å evne å forene Guds standarder og sannhet med nåde og mulighet for mennesker å være i prosess for å finne veien som disipler.

De viktigste svarene han finner, er presentert som følgende:

1) Kirken må tenke nytt omkring hvordan vi lager disipler,

2) som kristne trenger vi å gjenoppdage forståelsen for det kristne kallet koblet til yrkes- og livsvalg

og 3) vi må prioritere visdom over kunnskap når vi søker å kjenne Gud.

I disippelgjøringen er det vesentlig at vi gjenerobrer forståelsen for kvalitet og tid, heller enn kun å se på antallet vi får med på kristne aktiviteter som leire og ungdomsarbeid, mener forskeren.

Det er ikke noe nytt under solen – Jesus valgte 12 disipler og brukte så mye tid sammen med dem.

«Hva om vi heller begynte å måle suksess ved å se på unge menneskers kunnskap og kjærlighet til Skriften, deres klare forståelse for et helhetlige livskall, deres villighet til å lytte til Guds ledelse, hvordan Åndens frukter synes i deres liv og deres dybde i kjærligheten og tjenesten overfor andre?», spør Kinnaman.

Disippelgjøring handler om tid – og tilgjengelighet. Hans oppfordring til voksne er å finne unge de kan bruke tid med – som venner og ikke kun for å formidle hodekunnskap. H

elt vanlige og voksne kristne har svært mye å formidle til neste generasjon. Det eneste som kreves er at man helt enkelt selv tar kontakt med unge og stiller seg disponibel som livsveileder og venn.

Altfor mange av respondentene som falt bort fra det kristne fellesskapet tilkjennegav at de ikke kjente mer erfarne kristne (utover egne foreldre) særlig godt i oppveksten i menigheten.

Hans råd er: disippelgjøring handler om tålmodighet og tid og tilgjengelighet over lengre perioder. Likeledes utfordrer han voksne til å kultivere sin egen kallsforståelse.

Som han sier: «Våre barn kan ikke ‹overta› noe vi selv ikke allerede lever i.»

I den mange hundreårige kristne tradisjonen er ifølge Kinnaman forståelsen av «kall» eller «yrke» (på engelsk: vocation) en bibelsk robust, dirigerende forståelse av sin hensikt, både for enkeltindividet og for deltakelse i et større fellesskap.

Det er et tydelig mentalt bilde av vår rolle som Jesus-etterfølgere på jorden og hensikten både med vår egen og vårt fellesskaps tilstedeværelse på jorden.

Dette har for en stor del blitt mistet i moderne uttrykk av kristenheten. For Kinnaman oppleves den store mangel på klarhet omkring hva Gud spør av unge mennesker for sitt liv, slik blant annet de mange hundre intervjuene avslører, svært hjerteskjærende.

Liknende erfaringer har vi i tankesmien Skaperkraft gjort når vi kjører årlige ledertreningskurs for unge kristne som nettopp utmerker seg med tydelige lederevner. Selv disse har ofte uklare bilder av hva de skal bruke livene sine til.

Å finne livsveien, og samtidig knytte dette til en forståelse av å tjene Gud og mennesker, har vært en krevende vei også for egen del. Nettopp dette – at «kallet» som regel hverken handler om å motta «skriften på veggen» eller et spesifikt folkeslag en skal ta evangeliet til i ytremisjonens randsoner, er det viktig å formidle.

Svaret – at det som regel heller handler om å forstå sin egen utrustning og se hvordan den veldig bevisst kan brukes for å tjene Gud og mennesker – må likevel tilpasses den enkeltes livsvei.

Nettopp her trenger unge samtalepartnere – over tid. 
Med unge menneskers utallige valgmuligheter blir det ikke enklere.

Min erfaring er at det da hjelper med større kunnskap om hvem Gud har skapt en til å være. Det kan være en større forståelse av egen personlighet, egne talenter og motivasjon.

I det som handler om motivasjon inngår også et «kall» slik vi i lavkirkelige sammenhenger ofte har brukt det; spesifikke mennesker/områder (enten geografisk eller mer generelt) Gud har lagt oss på hjertet.

Erfaringene fra tankesmiens ledertrening er at nettopp denne typen kunnskap og ikke minst samtaler over tid med deltakerne kan bidra til å avklare hvem man er og hvordan man kan trives med seg selv og sitt arbeid – og samtidig tjene Guds større hensikt.

Mange har også en forståelse av at «Guds arbeid» først og fremst er relatert til konkret kirkelig aktivitet. Å se at hele uken er til for Herren og at «alt gjør jeg til ære for Ham» er ofte avklarende for mange. Det gir mot og frimodighet til å bruke krefter og evner også utenfor kirkens aktiviteter – men for å tjene Guds større hensikt.

I dagens Facebook-samfunn, hvor «berømmelse overgår det å lykkes med noe over tid, det glamorøse overgår personlig karakter, ‹image› over hellighet og underholdning over klokskap, trenger vi et kart for hva livet er ment å være», sier Kinnaman.

Han definerer visdom til å være den åndelige, mentale og emosjonelle evne til å relatere til Gud, til andre og til kulturen rundt oss på en god måte. Det er nettopp denne evnen som må trenes opp ved å gjenerobre visdommen.

Skal livet leves «i verden» – og da i virkelig berøring med samfunnet rundt oss – og likevel ikke «av verden» – trengs det evne og vilje til å skjelne. Da må kartet for hvor og hvordan en som ung skal navigere, på plass.

Alt for ofte mener Kinnaman vi legger vekt på å formidle kunnskap om troen, uten å ta oss tid til å forme visdommen i våre barn og unge i menighetene våre.

Vi har i denne kronikken ikke sett på hvordan dagens samfunnstrender trekker mennesker bort fra Gud og fra det kristne fellesskapet.

Det er det utvilsomt like vesentlig at vi forstår – slik at vi, som Daniel og vennene hans i eksil i Babylon, forstår oss på tidene.

Nettopp denne parallellen er relativt god; som Daniel er vi som kirke i en etterkristen (eller kanskje heller igjen i en førkristen) tid i dag på en måte i eksil – våre verdier er ikke de som eksplisitt og tydelig preger samfunnet som helhet lenger.

Her vil kunnskap, som vi igjen kan formidle med innsikt til neste generasjoner, gjøre veien mer håndterbar. Samfunnsforandring er likevel ikke i vår kontroll. For at samfunnet på nytt skal integrere Guds rikes prinsipper mer direkte i sin utforming, krever det trolig en type «vekkelse» som gjør at mange mennesker i samfunnet rundt oss igjen begynner å søke etter Guds sannhet.

Å frembringe en «vekkelse» er åpenbart ikke i vår kontroll. Det som imidlertid er det, er måten vi formidler Guds rikes prinsipper og livet med Gud til våre unge og til våre barn, og ikke minst hvordan vi lever det ut selv. Da er Kinnamans analyse treffende; det handler om nytenkning (eller kanskje like mye at vi går tilbake til eldgamle prinsipper) omkring disippelgjøringen.

Det handler om at vi på en åpen og ærlig måte blir medvandrere og livsveivisere som med troverdighet kan gå prosessene sammen med neste generasjon.

Spesielt vesentlig, viser Kinnamans analyser, er det at vi evner å formidle en tro som integreres mandag til lørdag i det virkelige liv som ikke kun synliggjøres i gudstjenester på søndag. Og det handler om å søke visdom heller enn kunnskap.

Skal vi lykkes med dette, må vi blant annet fremvise flere rollemodeller i våre sammenhenger enn teologer, forkynnere og lovsangsledere.

Troende vitenskapsmenn kan være rollemodeller for aspirerende realfagstudenter. Jesus-etterfølgende forretningsfolk likeså for Handelshøyskolestudentene eller unge med forretningstalent. Dette gjelder for alle deler av livet.

Dessuten må vi gjenoppdage Guds perspektiver på seksuallivet. Det handler da om verken å dyrke dagens individfokuserte nytelseskultur eller våre besteforeldres neglisjering av tematikken i offentlige sammenhenger.

Guds relasjonelle tanker for seksualiteten må bedre formidles, mener den amerikanske forskeren. I tillegg, sier Kinnaman, må vi våge å gi rom for tvil (uten at den dyrkes) på en måte som tillater den disippelgjørende prosess.

Måtte vi i vår tid evne å investere i våre barn og unge på en slik måte, at ikke også neste generasjon ender som mange av mine venner i 30-årene: fjerne fra det regelmessige og grensesprengende kristne fellesskapet som gir livet dybde og styrke – gjennom alle livsfaser.

Artikkelen har stått på trykk i Fast Grunn 2/2014.