Disippel 2024: – Kanskje har ikke biskopene innsett at vi står i en åndskamp

Lørdag formiddag var nærmere 150 mennesker samlet til konferansen Disippel 2024 i Bergens Indremisjons bedehus Betlehem.

Én håndfull menigheter og én håndfull organisasjoner stod bak arrangementet som har undertittelen «Disippelskap i en kjønnsforvirret tid».

Yngre enn ventet

Da jeg kom inn i Betlehem slo det meg raskt at en av mine antakelser måtte revideres: Forsamlingen var yngre enn jeg hadde ventet.

Man kan fort tenke at det er eldre folk som prioriterer å komme på et seminar om tradisjonell kristen forståelse av kjønn og samliv på en lørdag. Men så langt jeg kunne se, var rundt en tredjedel av forsamlingen under 30 år.

Er ikke kjærlighet, troskap og likestilling viktigst?

Dermed utgjør de yngre en større andel av deltakerne enn både på den nasjonale konferansen med samme tematikk som fant sted i Oslo i fjor vinter, og den som fant sted i Vennesla i januar i år.

Det sier seg selv at om konferansens tematikk skal få økt og varig oppslutning, er det særlig yngre mennesker som trenger å få del i den. Men man må lete for å finne kristne under 40-50 år som deltar i offentlige samtaler om denne svært følsomme tematikken.

Arena for formidling

Særlig for eldre kristne er det nok vanskelig å se hvor langt samfunnet har beveget seg bort fra tradisjonell kristen tenkning i løpet av deres levetid. For yngre kristne er dette gapet på en annen måte noe man har vokst opp med.

Dermed er forventningene ulike. Da er det ikke like overraskende at samfunnets seksualmoral skiller seg fra kristen seksualmoral. Men hvor og hvordan kan man formidle en helhetlig kristen tenkning når emnet er fullt av mulige fallgruver?

Spilleregler vi ikke kan akseptere

Hvor og hvordan kan man formidle kristne verdier i et sekularisert samfunn når man samtidig ser skadevirkningene av oppløste familier, av kjønnsforvirring, av kjønnsaktivisme med potensielt irreversible virkninger på unge enkeltpersoner? Seminaret Disippel 2024 er et forsøk på dette, og arrangørene fortjener ros for det motet de viser.

Spørsmål folk ikke stiller

Pastor Dag Martin Østevold i Bergen Frikirke holdt dagens første innlegg. Han fastslo at «kirken skal være relevant og svare på de spørsmål folk faktisk stiller», men la til at kirken noen ganger også må «svare på de spørsmål folk ikke stiller», slik at de kan bli ledet av Gud.

Østevold snakket om lysten til sex og evnen til forplantning, og omtalte barn som en gave fra Gud. Han understreket at «barns perspektiv aldri kan være et perifert punkt for et kristent syn på ekteskapet.»

I tillegg til det bibelske materialet lente Østevold seg også på FNs barnekonvensjon om barns rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem så langt det er mulig.

Men homofilt samliv skader da ingen?

Østevold kritiserte også Den norske kirkes ledelse, og viste til at dagens vigselspraksis ville vært utenkelig for bare et par tiår siden. Han sa at det ikke er ny innsikt i verken biologi eller teologi som har ført til disse endringene, «men det ytre presset mot Guds menighet er intensivert», og viljen til å la Bibelen være øverste norm er utfordret i takt med samfunnsutviklingen.

– Kanskje har ikke biskopene innsett at vi står i en åndskamp eller vært villige til å stå i den? spurte Østevold.

Sekulære forkynnere

Generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen er en kjent skribent for Dagens lesere. Han advarte lørdag formiddag om at om kristne tier, blir det bare de sekulære forkynnerne som høres. Han advarte også mot homofobi og å skape et inntrykk av at homofile er de eneste som må tøyle noen av sine indre krefter.

Men er ikke homofile skapt slik?

Edsinger har gjentatte ganger skrevet offentlig til forsvar for en forståelse av ekteskapet som en gudgitt ramme for samlivet mellom kvinne og mann, senest i en serie artikler som han har skrevet her i avisen sammen med Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen.

Vilje til innlevelse

I Betlehem lørdag gjentok Edsinger dette anliggendet. Samtidig utfordret han forsamlingen til å ikke holde den teologiske samtalen gående på avstand fra menneskers liv.

Blant annet oppfordet han tilhørerne til å erkjenne og sette seg inn i «den smerte, den ensomhet og de fristelser som ligger i å ufrivillig leve som singel i en sexfiksert tid.» Denne uttalte viljen til innlevelse kunne med fordel være mer fremtredende i konservative kristne miljø.

Jesus sa vel ingenting om homofili?

Mot slutten av innlegget sitt tok Edsinger utgangspunkt i noen konkrete scenarioer. Hva gjør man for eksempel hvis et likekjønnet par med barn vil bli med i menigheten? Skal man faktisk oppfordre dem til å skilles slik at barna må forholde seg til to hjem?

Her finnes det ikke enkle svar, og det er viktig å erkjenne akkurat det. Edsinger understreket at menighetene ikke kan vie likekjønnede par, og tok ikke til orde for å endre teologien.

Men i stedet for å dukke unna dilemmaene, anbefalte han en annen tilnærming: «La oss be om at vi ofte havner i den situasjonen.» Underforstått: at de kristne menighetene faktisk kommer i kontakt med flere mennesker som har en slik bakgrunn.

Uredelig og respektløst fra Ottosen og Edsinger